Ønsker å bli bedre kjent med fødelandet

Artisten Chand Torsvik var tidligere ikke opptatt av fødelandet India som han ble adoptert fra. Nå ønsker han imidlertid å bli bedre kjent med landet, riktignok fra en norsk innfallsvinkel.

Tekst: Kathrine Nygård
Foto: Renate G. Brønstad

– I ungdomsårene var jeg ikke opptatt av India. Jeg brukte mitt norske navn, Jørund, og ønsket ikke å bruke mitt indiske navn. Etter hvert har jeg snudd. I stedet for å skjule det indiske har Chand, som betyr "måne", blitt et slags varemerke for meg. Likevel føler jeg meg norsk, og ser på India som et land jeg ønsker å bli bedre kjent med, som nordmann.

– Du ser på deg selv som norsk, men med India som en bonus?
– Ja, man kan faktisk si det på den måten.

– Mange unge som har en annen hudfarge, legning eller er annerledes på flere måter opplever mobbing, hva er dine råd og tips?
– Man må stole på seg selv. Sørg for å ha mennesker rundt deg som er glad i deg. Våg å prate ut og sett ord på følelsene dine. Hvis ikke man har noen å snakke med, så kan det være god hjelp i å skrive. Slik var det i alle fall for meg. Skriv ned tankene dine. Skriv musikk, dagbok, hva som helst som får deg til å føle deg vel. Stol alltid på deg selv og din egen kraft. Alltid.

Tryggere på seg selv
– Hvordan var oppveksten din som adoptert, møtte du fordommer?
– Oppveksten min var fantastisk. Jeg hadde en flott familie og trygge venner som har stått ved min side hele veien. Likevel var ungdomsårene ganske tøffe. Jeg opplevde at ikke alle respekterte annerledesheten, og da ble musikken min redning. Jeg skrev mange sanger. En av dem er "Heksedans" hvor originalteksten var "han e itj som alle andre". Nå har jeg skrevet det om til "æ e itj som alle andre." Det er fordi jeg har blitt mer og mer stolt og trygg på hvem jeg er som voksen, og jeg følte tiden var inne for å skrive sangen som den egentlig er.

– Du er MOT-ambassadør og bruker musikken i arbeidet, hva ønsker du å formidle?
– Det er flott å kunne være med å veilede unge mennesker. Jeg håper jeg er med på å bidra til at ungdommen jeg møter følger hjertet sitt og drømmene sine. En av mine store ambisjoner er å gjøre livet bedre for andre, og det gjør jeg ved å skrive og formidle musikken min.

Takknemlig
– Du fremstår for mange som en ydmyk og takknemlig artist, stemmer det?
– Jeg er takknemlig for at jeg får drive med det jeg brenner for. Man skal være takknemlig i det man gjør, man skal trives og følge hjertet. Dersom man er ærekjær i det man driver med, er det ikke så nøye hva man arbeider med i livet, så lenge man har det godt med seg selv.

– Hvorfor begynte du med musikk?
– Musikken har fulgt meg helt siden jeg kom fra India. Om det var bråkete på barnehjemmet pleide de ansatte å legge meg ved platespilleren. Da jeg kom til Norge ti måneder etter brukte moren min å synge for meg. Da lyste jeg alltid opp som en sol og ble rolig. Musikken var viktig fra dag én og jeg har vært så heldig at jeg har fått utvikle denne lidenskapen. Mormor hadde en gitar på veggen som jeg fikk låne. Den samme gitaren fikk jeg etter hvert overta og slik ble den min beste venn! Så kom sangene bare "rennende ut av meg". Som en brønn som aldri blir tom. Det er helt magisk. Jeg spilte også trommer da jeg var ung og ble godt kjent med artistene fra lokalmiljøet mitt. Åge Aleksandersen, Terje Tysland og DDE var sentrale.

Spellemann
– Du har valgt å skrive musikken din på dialekt, hvorfor det?
– Det er nok mest en vane. Her jeg kommer fra er det en tradisjon at vi skriver på dialekt. Vi som driver med dette er tross alt spellemenn; vi spiller for folket og vi skal ha det trivelig. Da synes jeg det er flott å synge på dialekt, fordi det gjør det nært og kjært.

– Er det noen spesielle instrumenter du har med i musikken din?
– Jeg har tatt valget å bruke sitar på det siste albumet mitt. Det er første gang jeg bruker et indisk instrument i musikken min, men det har lenge ligget i tankene mine. Det tok en stund før jeg faktisk tok steget og brukte et indisk instrument, men ettersom jeg har blitt mer og mer voksen, så har jeg turt å stå for den jeg er. Musikken er fortsatt trønderrock, men jeg har begynt å kalle sjangeren for Chand-rock.

Artikkelen ble første gang trykket i magasinet Adopsjonsforum