"Det ene året er ikke det andre årets bror" - om klimaeffekter på isdekte elver og innsjøer

Forfattere: T. Borch, K. I. Johnsen, I.M.G. Eira, K. Uhre og J. Lutz

Klimaendringer fører til mindre isdekke på innsjøer og elver i nord. Årlige variasjoner i snø og isdekke er ikke nytt for folk i nordområdene og tittelen på vår tekst henviser til dette. Tittelen er oversatt fra et vanlig samisk ordtak, Jahki ii leat jagi viellja, som viser til variasjoner i klima og vær mellom år. Men, nå opplever nordlige samfunn større endringer i snø- og isdekke enn det som har vært tilfelle før, og dette har konsekvenser for både økonomisk aktiviteter og fritidsliv som foregår på isdekte innsjøer og elver. I prosjektet IceServices forsøker vi forstå mangfoldet av verdier knyttet til is og snø og hvordan disse endres i kjølvannet av klimaendringer.

Bakgrunn

Forskning viser klimainduserte effekter på nordlige økosystemer (Vincent, 2020; Eira et al., 2018). En nylig studie viser blant annet at innsjøer i nordområdene har fått redusert isdekke de senere årene (Sharma et al., 2019). Klimamodeller viser videre at indre deler av Finnmark kan komme til å oppleve vintertemperaturer som er 10 grader varmere enn nåværende middeltemperatur. Som følge av dette vil snøsesongen kunne bli redusert med tre måneder ved kysten og en måned på vidda (Hansen-Bauer et al., 2017). Det vil medføre endringer i snømengde og snøtype samt redusert isdekke på innsjøer og elver.

Satellittbilder anvendes ofte for å fremvise endring i distribusjon av snø og is som følge av klimaendringer. Disse visuelle verktøyene forteller oss imidlertid ingenting om hvordan lokalbefolkninger opplever disse endringene, og hvordan det påvirker deres yrkesutøvelse og fritidsliv. For å bygge kunnskap for en helhetlig forvaltning som også tar høyde for sosio-økonomiske aspekter ved klimaendringer, så er det viktig å studere hvilke goder som en naturtype eller et naturfenomen representerer for en befolkning. Dette er bakgrunnen for prosjektet IceServices hvor vi har studert betydningen av isdekket vann (Vuorašjávri) for yrkes- og fritidsrelatert bruk i Vest-Finnmark, nærmere bestemt Kautokeino. I artikkelen gir vi først en overordnet beskrivelse av bruk og betydning av isdekte elver og innsjøer i nordlige, samiske regioner, deretter beskriver vi denne bruken i vårt eksempelområde i Vest-Finnmark.

Betydningen av isdekte elver og innsjøer

Betydningen av is på innsjøer og elver i nordlige samfunn tydeliggjøres ved det at befolkningen i disse områdene gjerne har årevis med nedtegnelser av når isen legger seg og forsvinner på elver og innsjøer. Noen steder i Finnmark legger man hvert år en stein på isen for å overvåke når isen blir så tynn at den ikke kan bære vekta av steinen. Et annet forhold som viser betydningen av is er at det på samisk finnes et utall begreper relatert til is, isformasjoner og type isdekke på innsjøer og elver. Eira (2012) beskriver hvordan mange av disse samiske termene også inkluderer tids- og stedsaspekter. Begrepet gavdot, er et verb som beskriver hvordan vannoverflaten begynner å fryse til om våren; suttis beskriver vanntilstanden når isen ennå ikke er frosset til, men har åpne hull; begrepet bođaš beskriver lyd som kan høres fra isen ved elvekanten eller på bunnen av en elv; jiekŋagávli beskriver is på elvekanten; og boarragis er en beskrivelse av når is løftes opp fra overflaten på en elv eller en innsjø når isen brekker opp på våren.

Elvemunning i Vuorašjávri 16. november 2021. Foto: Kjerstin Uhre

Verdien av frosset vann er sammensatt. Den kan være tilknyttet tradisjoner for høsting av is for å konservere mat eller i moderne tid, til bruk av is til kunstneriske prosjekter som isskulpturer. Det kan være fortelleringer om is i arktiske befolkningers historie og kosmologi, en verdi tilknyttet isfiske for salg, matauk eller som rekreasjon samt verdi i form av andre fritidsaktiviteter som skigåing, skøyting, kiting og isbading. Tradisjonelt og også i vår tid har isdekte elver og innsjøer også en viktig funksjon som transportåre for mennesker og dyr.

Vest-Finnmark

I prosjektet IceServices har vi studert bruken av det frosne landskapet med Vest-Finnmark som eksempel. Vi har også studert hvordan denne bruken endres som følge av klimaendringer og påfølgende endringer i snø- og iskvaliteten. Et eksempel på dette er når reindriftsutøvere i nord må utsette reinflyttingen til vinterbeitene pga. for tynt isdekke på innsjøer. De siste årene er det også eksempler på at reinflokker har gått igjennom isen i forsøket på å krysse en elv eller innsjø. Kautokeino-området i Vest-Finnmark er viktig for reindriften i Norge og også her merkes klimaendringene. Figur 1 viser den gjennomsnittlige vårtemperaturen (mars-mai) i Kautokeino for årene 1922-2018. I tillegg til de enkelte årene vises det også et gjennomsnitt over ti år og den tilhørende lineære trenden. Det er tydelig at vårtemperaturen har steget i denne perioden. Gjennomsnittlig vårtemperatur er -4.0 °C for årene 1961-2018 mens den er -2.7 °C for de siste 30 årene (1989-2018). Fra 1922 til 2018 økte den gjennomsnittlige vårtemperaturen med rundt 3 °C.

Figur 1: Gjennomsnittlig vårtemperatur (mars, april, mai) i Kautokeino for årene 1922-2018. Prikkene viser enkelte år mens den svarte linjen viser gjennomsnittet over ti år og den stiplede linjen viser den lineære trenden (Lånt fra Eira et al., 2018).

Økningen i lufttemperatur om våren påvirker allerede snødekket i Kautokeino. Tidspunktet for siste dager med snø på bakken har endret seg med ca. to uker i løpet av de siste 60 årene (Fig. 2). Mens den siste dagen med snø på bakken varierte mellom begynnelsen av mai og begynnelsen av juni på 1950-tallet, varierer den nå mellom slutten av april og slutten av mai. Fremtidige klimascenarier indikerer at gjennomsnittlig vintertemperatur kan øke med så mye som 7 °C til 8 °C i løpet av de neste 100 årene i området rundt Kautokeino (Benestad, 2011), og at snøsesongen kan bli 1–3 måneder kortere (Hanssen-Bauer et al., 2017). Dette representerer et betydelig skifte, og det er sannsynlig at raske og varierende svingninger mellom frysing og tining av isdekke på elver og innsjøer vil øke i Kautokeino området.

Figur 2: Siste dag med snø på bakken i Kautokeino for årene 1955-2018. Prikkene viser enkelte år mens den stiplede linjen viser den lineære trenden (Lånt fra Eira et al., 2018).

Aktører i Vest-Finnmark som nyter godt av de økonomiske eller kulturelle godene som snø- og isdekte innsjøer og elver representerer, inkluderer reindriftsutøvere, fritidsfiskere, jegere, turister, hundekjørere og skuterkjørere. Andre relevante aktører her er de som forvalter disse ressursene som eksempelvis FeFo, kommuner og bygdelag. For å lære mer om bruken av islagte vann i Vest-Finnmark har vi gjennomført litteraturstudier samt arrangert et seminar med ulike aktører i Kautokeino vinteren 2021.

Seminar i Kautokeino

Seminaret i regi av IceServices-prosjektet fant sted i november 2021. Tema for seminaret var forvaltningen av innsjøen Vuorašjávri i Kautokeino. Internasjonalt reindriftssenter, Ávži bygdelag og Árbediehtu-studie (ARB180) ved Samisk høgskole var samarbeidspartnere i arrangementet. Fra IceServices prosjektet var det et spesielt fokus på betydning og bruken av frossent vann, men seminaret tok også for seg andre aspekter ved bruken av Vuorašjávri. Seminaret var en arena for kunnskapsutveksling, og deltagerne var personer med inngående kunnskap til historisk og nåtidig bruk av Vuorašjávri. Også 1. klasse Naturbruk ved Samisk videregående skole og Reindriftsskole og prosektdeltagere fra IceServices bidro med presentasjoner. Andre deltagere inkluderte studenter ved Árbediehtu-studiet og representanter fra FeFo. Arrangementet foregikk utendørs ved Vuorašjávri. Det var kaldt i lufta, men deltagerne kunne varme seg på et stort bål, varm biđus og kaffe. Med tolking av Liv Karin Klemetsen ble seminaret gjennomført tospråklig (nord-samisk og norsk).

Studenter ved Árbediehtu-studiet ved Samisk høgskole og elever på naturbrukslinjen ved Samisk videregående skole og Reindriftsskole varmer seg ved bålet. Foto: Inger Marie G. Eira

Friluftslivet ved Vuorašjávri er variert. Foto: Inger Marie G. Eira

Vuorašjávri (3,37 km², 345 moh.) er en relativ stor innsjø rett øst for Kautokeino sentrum og den er viktig for de fastboende i området. Navnet betyr ‘kråkevann’. Vuorašjávri ligger innenfor Vest-Finnmark reinbeiteområdet, og høsten 2020 gikk en reinflokk gjennom isen på dette vannet. Dette var en dramatisk hendelse, men heldigvis gikk det bedre enn man kunne frykte da bare ett reinsdyr døde.

Kartutsnitt som viser Vuorašjávri, Ávži og Guovdageaidnu/Kautokeino. Utarbeidet av Aniella Sophie Goldinger.

Råken gir tilgang på mat

Klemet M. Klemetsen har bodd i Ávži nordøst for Kautokeino i hele sitt liv og er bærer av mye kunnskap om Vuorašjávri. Han forteller at fra gammelt av var Vuorašjávri et viktig matlager for folk i bygda. Man var forsiktig med å fiske om høsten og vinteren for å spare ressursene til våren da det var lite tilgang på annen fersk mat. Når isen løsnet fra land og dannet en råk om våren satte man gjeddegarn i gressvikene. En annen tradisjonell samisk form for matauk var vårjakt på ender. Dette foregikk i sør-enden av innsjøen når råken gikk. Klemet forklarer at han jaktet med faren sin. De satte båten på en slede og dyttet denne bortover isen. De gikk på hver sin side av båten og dersom isen ble dårlig så hoppet de opp i båten og staket seg fremover til isen ble sikker. Vårjakten har sterk kulturell forankring i den samiske befolkningen og den er basert på tradisjonell kunnskap. I dag er det et generelt forbud mot vårjakt på ender, men det er gitt tillatelse til begrenset jakt ved noen elver i Kautokeino.

Klemet M. Klementsen og Liv Karin Klementsen. Foto: Inger Marie G. Eira

Stedsnavn forteller om tradisjonell bruk

Før trakk bygdefolk not i innsjøen på våren. Dette er den tradisjonelle samiske måten å fiske på. Liv Karin Klemetsen har studert stedsnavn i Ávži-området, og de forteller mye om den tradisjonelle utnyttelsen og forvaltningen av naturressurser og levebrød til lokalbefolkningen. I sin forskning finner Liv Karin 50 ulike stedsnavn knyttet til Vuorašjávri som handler om nottrekking og nottrekkingsplasser. Noen av ordene i disse stedsnavnene er så gamle at de ikke lenger er i bruk. Dette viser at nottrekking er en historisk viktig samiske praksis i innsjøen. Liv Karin forklarer at det at mange stedsnavn har med ord som ‘and’, ‘fiskeand’ og ‘havvelle’ (en nordlig art i andefamilien), viser at endene også har vært viktige. Hun forteller at en teori om opphavet til navnet Vuorašjávri (“kråkevann”) er at det før var mye kråker ved innsjøen som livnærte seg på andeegg.

Isobservasjoner og isfiske

Flere av seminardeltagerne hadde kjennskap til isen på innsjøer. “Vi ser når isen er sikker, vi går ikke på nål-is”, kommenterer en av dem. Den samme deltageren sa han hadde hørt at issmeltingen foregår annerledes nå enn før: Den vanlige måten er at isen løfter seg om våren, smelter fra kantene og slipper land. "Jeg har hørt om vann der isen smelter fra undersiden slik at det til slutt er bare snø som flyter på vannet", sier en deltager.

I dag er Vuorašjávri blitt et populært sted for isfiske. Tidligere var det bare bygdefolk og reindriftsutøvere som oppsøkte innsjøen, men over tid har innsjøen blitt en yndet isfiskeplass for hele Kautokeino. Folk fisker fra februar til isen går. Ávži bygdelag har forpaktet innsjøen siden 1984, og for å finansiere dette arrangerer de blant annet pilkekonkurranse på isen i mai hvert år. Leder i bygdelaget, Nils Morten Hætta, forteller at noen år har det vært så dårlig is at de har måttet avlyse konkurransen. Ifølge rapportbøkene til bygdelaget går vanligvis isen i siste uka i mai eller i begynnelsen av juni. Klima og vær varierer altså fra år til år. Jahki ii leat jagi viellja. Det er naturlige variasjoner i tidspunktet for når isen fryser og tiner, men spengkulden som var vanlig midt på vinteren inntreffer nå sjeldnere, sier Klemet. Bygdelaget følger nøye med på isen og setter ut teiner med en gang isen går. Teine-fisket er en del av forvaltningsaktivitetene til bygdelaget. Nils Morten forklarer at målet er å få ned abborbestanden og tilrettelegge for røya.

Båtopplag ved Vuorašjávri. Foto: Kjerstin Uhre

Endringer i fiskebestanden

Fiskebestanden i Vuorašjávri har endret seg over tid. Før var det mye røye, men over tid så har røyebestanden vært i sterk nedgang. Klemet mener dette kan ha sammenheng med for stort fiskepress og at røya har blitt overbeskattet. Som følge av bestandsnedgangen så besluttet bygdefolket å frede innsjøen for fiske i et par ti-år. Da de igjen åpnet for å trekke not så fikk fiskerne veldig mye og stor abbor. En av seminardeltakerne forteller at det var så vidt de klarte å få nota inn på land. Etter dette begynte bygdefolket å fiske mer med not, og i en periode så tok røye-bestanden seg opp. Etter en tid ble det imidlertid en ny nedgang i røye-bestanden. Da innførte bygdefolket en regel om at man ikke skulle fiske etter 15. august, starten på gytetiden for fisken. Nils Morten forteller videre at røyebestanden tok seg opp på slutten av 80-tallet og på begynnelsen av 90-tallet, men etter 2000-tallet har det vært lite røye mens ørretbestanden har vokst.

Ørret – en fremmed art og klimavinner

På 60- eller 70-tallet ble det satt ut ørreti indre Finnmark, og i dag er denne arten spredt seg til de fleste vann og elver i regionen. I begynnelsen var det bare noen småørret i Vuorašjávri, men på kort tid etablerte ørreten seg som den dominerende fiskearten i innsjøen. Klement forteller at det skilles mellom den blanke og den mørkebrune ørreten. Den blanke er en god matfisk i motsetning til den mørke. Han sier videre at det nå har blitt mye stor, mørk ørret i Vuorašjávri. De som fanger stor ørret i innsjøen, forteller at de finner mange abboryngler i magen på fisken når de sløyer den. Det er en frykt blant fiskerne for at ørreten også spiser store mengder røye-yngel. Bygdelaget har kunnskap om hvordan de skal ta ut abboren, men de vet ikke like mye om hvordan de skal få ned ørretbestanden. For å lære mer om fisken i Vuorašjávri inviterte derfor Nils Morten naturbruksklassen ved Samisk videregående skole og Reindriftsskole til å sette garn og gjennomføre undersøkelser i innsjøen. Elevene presenterte funnene sine på seminaret. De forteller at de kun fikk store ørret i garnet, og at flesteparten av disse var mørke i fargen. Den største fisken som de fangstet var på nesten 6 kilogram, og analyse av otolitten (øresteinen) på denne fisken viste at den var ni år gammel. Det blir nok ørret som blir den vanligste arten her i fremtiden, kommenterer Klemet. Temperaturen i vannet har økt og det blir så varmt på sommeren at fisken ikke kommer opp for å vake, men holder seg nede i dypet. Røya liker varmt vann veldig dårlig, forklarer han.

Forskningssjed ved Akvaplan-niva, Guttorm Christensen, har sammen med forskerkollegaer gjennomført mye prøvetaking i Vuorašjávri og andre innsjøer i indre Finnmark. Han sier at norske og russiske forskere observerer endringer i fiskebestanden i flere innsjøer og vannsystemer i Finnmark og Nordvest-Russland. Det kan være en sammensatt forklaring på hvorfor dette skjer, men én forklaring er klimaendringer. Han forteller videre at både abboren og ørreten er klimavinnere som konkurrerer ut andre arter som røye og sik. En viktig forskjell mellom røye og ørret er at røya gyter i innsjøen mens ørreten i all hovedsak gyter i innløps- og utløpsbekker til innsjøen, forklarer Christensen. Han forteller også at laksefisk og spesielt røye og ørret kan opptre i mange ulike former og være svært ulike i utseende og levesett. De ulike formene av ørret er likevel samme art og kan reprodusere med hverandre. Blanke ørret i innsjøer er ofte umoden fisk av veldig god kvalitet, kondisjon og kjøttfarge mens den brune og litt større ørreten trolig er mer moden fisk. Fargen til fisken kan også ha noe med hvor den oppholder seg i innsjøen. Man finner ofte blank fisk i de frie vannmassene vekk fra land, mens brun fisk ofte har tilhold i strandsonen eller bekkene.

Avslutning

Seminaret ved Vuorašjávri var viktig for Ice-Services prosjektet, og vi er takknemlige for alle som bidro og delte av sin kunnskap. Vi forlater Vuorašjávri der et gjenblåst skuterspor over innsjøen vitner om at isen allerede bærer og at de islagte vinterløypene på vidda begynner å bli sammenhengende for transport. I snøen, mellom fjellbjørkene i skråningen ned mot det vannet, ligger hvelvede båter og venter på å bli tatt i bruk når isen igjen trekker seg fra land. Isforholdene gjennom vinter og vårvinter endrer seg fra år til år og over tid. Det ene året er ikke det andre årets bror.

Referanser:

Benestad, R. E. (2011). A New Global Set of Downscaled Temperature Scenarios, Journal of Climate, 24(8), 2080-2098.

Eira IMG. (2012). Muohttaga jávohis giella: Sámi árbevirolaš máhttu muohttaga birra dálkkádatrievdanáiggis/The Silent Language of Snow: Sámi Traditional Knowledge of Snow in Times of Climate Change. (PhD avhandling). Universitetet i Tromsø.

Eira IMG, Oskal A, Hanssen-Bauer I and Mathiesen SD. (2018). Snow cover and the loss of traditional indigenous knowledge. Nature Climate Change, 8(11), 924-936

Hanssen-Bauer I, EJ Førland, H Hisdal and S Mayer (2017). Climate in Norway 2100 – a knowledge base for climate adaptation. NCCS Report no. 1/2017 (www.klimaservicesenter.no)

Sharma S, Blagrave K, Magnuson JJ, O’Reilly CM, Oliver S, Batt RD, Magee MR, Straile D, Weyhenmeyer GA, Winslow L and Woolway RI. (2019). Widespread loss of lake ice around the Northern Hemisphere in a warming world. Nature Climate Change, 9 (3), 227-231.

Vincent WF. (2020) Arctic Climate Change: Local Impacts, Global Consequences, and Policy Implications. In: Coates K and Holroyd C. (eds.) The Palgrave Handbook of Arctic Policy and Politics. Palgrave Macmillan, Cham. https://doi.org/10.1007/978-3-030-20557-7_31

Forfatterpresentasjon:

Trude Borch er seniorforsker ved Akvaplan-niva med 25 års forskererfaring på rekreasjon og naturbasert reiseliv i Nord-Norge.

Kathrine I. Johnsen er samfunnsgeograf og seniorforsker ved Norsk institutt for vannforskning og Internasjonalt reindriftssenter og forsker på naturressursforvaltning og arealbruk.

Inger Marie Gaup Eira er 1. amanuensis ved Sámi allaskuvla/Samisk høgskole, Guovdageaidnu

Kjerstin Uhre er førsteamanuensis i landskapsarkitektur på kunstakademiet ved Norges arktiske universitetsmuseum og akademi for kunstfag i Tromsø.

Julia Lutz er klimaforsker ved Meteorologisk institutt i Oslo.

Artikkelen har tidligere vært publisert i "Ottar".