Overvåkingsprogram og bærekraftig miljøforvaltning

Av Lars-Henrik Larsen, Akvaplan-niva

Overvåking er blitt et mye anvendt begrep de senere årene. Det kan dreie seg om registrering og lagring av data om befolkningen, om politisk aktivitet eller data om hva vi som forbrukere velger når vi skal kjøpe tannpasta. Når det gjelder miljøforvaltning, så brukes overvåking for å kunne forstå og forutsi mulige virkninger av klimaendringer og lokale miljøpåvirkninger. Her er det slik at data som er samlet inn etter standardiserte metoder over flere år, representerer viktig kunnskap.

Overvåking av klima, miljøtilstand og naturressurser har foregått i årtier i Norge. Som følge av dette har vi viktig kunnskap om miljøstatus, endringer, og tendenser. Resultatene kan bidra til å tenne nødvendige varsellamper for uheldig eller uønsket miljøpåvirkning. Men hvordan overvåker vi egentlig miljøtilstanden her til lands?

Miljødirektoratet er ansvarlig for flere landsdekkende miljøovervåkingsprogrammer i både fersk- og saltvann. Programmet ØKOkyst har pågått siden 1990-tallet, og her samles det inn data om miljøtilstanden i fjorder og kystvann fra Oslofjorden i sør til Varanger i nord. ØKOstor er et annet program og her overvåkes 26 av de største innsjøene i Norge, mens ØKOfersk ser på status i nærmere 100 mindre vann, også det i hele landet.

I et miljøovervåkingsprogram er det viktig å kunne identifisere og beskrive tilstand, samt endringer i både tid og rom; det vil si å undersøke de samme forholdene på de samme målepunktene (prøvestasjoner) gjentatte ganger over en gitt tidsperiode. I vår nordlige landsdel, med store avstander, så må man åpne opp for bruk av nye og mer effektive verktøy for datainnsamling. En av de siste årenes nyvinninger her er en såkalt Seilbøye. Dette er en liten, ubemannet farkost som navigerer ved hjelp av en elektromotor som får energi fra solceller og som utstyrt med avanserte sensorer kan samle data over store avstander uten CO₂ utslipp.

Blant de mer tradisjonelle metodene for miljøovervåking finner vi vannkikkert, som er et enkelt redskap egnet for bruk til observasjoner av naturtyper på lavt vann og i strandsonen. Naturtypen ålegress-eng er utbredt i hele Norge. Dette en naturtype som utsettes for påvirkning fra utfyllinger, kloakkutslipp og økende havtemperatur. Ålegresset vokser på grunt vann, og observeres best ved hjelp av en vannkikkert.

Det nevnte ØKOkyst programmet er delt inn i fem geografiske regioner, der det gjennomføres månedlige målinger og innsamling av bl.a. vannprøver. Andre typer undersøkelser i ØKOkyst gjennomføres med lavere frekvens, og gjennomføres på faste stasjoner årlig eller hvert annet år. Det nordligste delprogrammet, delområde Barentshavet, har stasjoner fra Skjervøy til Varangerfjorden, mens delprogram Norskehavet nord, foretar datainnsamling på stasjoner spredt mellom Ullsfjorden og Skjerstadfjorden.

Data som samles inn kvalitetssikres og legges inn i sentrale databaser hos Miljødirektoratet. Dataene er offentlig tilgjengelige for alle via nettstedet: https://vannmiljo.miljodirektoratet.no/Så dersom du er interessert i hva som er registrert i fjorden ved hytta di, nær din foretrukne bade- eller fiskeplass, da kan du klikke deg inn i databasen og zoome inn til ønsket utsnitt, så dukker de ulike målepunktene opp i skjermbildet. Et eksempel fra sjøområdet rundt Tromsø er gitt i figuren under fra Miljødirektoratet.

Landsomfattende og internasjonale miljøovervåkingsprogram utgjør en viktig kilde til både nåtidig og fremtidig forståelse av miljøet rundt oss. Det føles nyttig og givende for oss som jobber med miljøkartlegging å bidra til kunnskapsgrunnlaget som miljøforvaltningen i Norge er avhengig av. Vi håper at du som leser dette også blir interessert i å følge med og være aktiv slik at vi får en miljøpolitikk for en bærekraftig framtid.

Artikkelen har tidligere vært publisert i Fiskeribladet.