Rettstegnerens fortelling

Det var et helt spesielt lys de dagene i Drammen. Det var vår, og alle hadde vært vinterbleke. Sola hadde stått altfor lavt til å være så varm, og den stakk i øynene. Inne i tinghuset hadde det harde, lave lyset stått rett inn i salen bak tiltalerekka slik at tiltalte og forsvarer fikk skygger i ansiktet. Jeg kunne la skyggene gli ut og skjule ansiktstrekkene til den tiltalte, så jeg slapp å sladde bildene. Det var kanskje på grunn av lyset at de bildene skilte seg fra de andre jeg har tegnet. De hadde noe vondt ved seg. 

Rettstegneren Ane Hem portretterer drapsmenn og overgripere, dommere og jurymedlemmer, vitner og pårørende. Samtidig får hun et unikt innblikk i rettsvesenet. Sakene hun er med på å dekke, blir ofte slått stort opp, men tegneren uroer seg over alt som mangler i det samlede bildet av retten som formidles til offentligheten. 

Tegneren bestemmer seg for å søke svar på spørsmålene hun brenner inne med, og læringskurven blir bratt. Sakene hun følger opp, forgrener seg inn i fengselet, tilbake til et åsted, til politikammeret, til de sakkyndiges beslutninger om tilregnelighet, til en av de mange nemndene der menneskeskjebner avgjøres bak lukkede dører. 

Med tegnerens følsomhet for visuelle detaljer beskriver Et spørsmål om skyld en personlig dannelsesreise gjennom den norske rettsstaten. Det kan være grunn til å advare om sterke inntrykk.

«Bokas rike samfunnsmessige og kulturelle klangbunn gjør den til noe av det mest spennende og lærerike jeg har lest om juss. Den er formet som en erkjennelsesreise. (...) Underveis imponeres jeg av hvor godt forfatteren klarer å kombinere saklighet og juridisk innsikt med personlige betraktninger. Formidlingen av Ane Hems subjektive reaksjoner, skildringen av møter på kafeer, av interiøret i tingretten, ansiktsuttrykk og kroppsholdninger - alt bidrar til å gjøre «Et spørsmål om skyld» til en litterær opplevelse, idet teksten nærmer seg romanens form. (...) Boka er spennende som en kriminalroman ...» Tom Egil Hverven, Klassekampen