Aschehougdebutant med sankthansnoveller

– Først og fremst er jeg glad for å ha fått til noe jeg kan være fornøyd med, og for å få fortellingene ut av verden, og inn i verden. Så er jeg takknemlig for tålmodigheten til redaktøren min, og for støtten fra partneren min, og ellers håper jeg egentlig bare å bli tatt på alvor, og at noen leser. Ekstra glad blir jeg om noen attpåtil finner setninger eller fortellinger de opplever som sanne, sier Maria Olerud om forventningene til å utgi bok for første gang. Denne uka debuterer hun med novellesamlingen Blomsterkrans.

Hvorfor ble det akkurat denne boka, tror du?

Ideen var sju fortellinger med hver sin tilhørende blomst, siden det er sju markblomster barn kan legge under hodeputa sankthans for å kunne drømme om framtida. Hvorfor jeg var så interessert i akkurat den skikken, spør jeg meg nå.

Svaret er kanskje at novellene har blitt til i en historisk mørk tid, med natur- og klimakriser og senvirkningene av en pandemi, med krig og økt fattigdom, samtidig som noen få teknologiselskaper i stadig større grad rår over barn og voksnes fritid, tanker og forestillingsevner. Jeg tror jeg på den ene siden lengtet etter noe ubesudlet, noe som ennå ikke var ødelagt, frisk natur i form av blomster, og på den andre siden etter håpefullheten som finnes i en slik barnlig skikk. Å tro på magi er jo å klare å forestille seg at noe annet finnes, eller er mulig. Og slike barnlige måter å se verden på, er vel minst like sanne som voksnes normerte tankemønstre? Barn har ennå ikke lært seg til å dekke over – og frykte – det stygge og alvorlige i livet, de håndterer disse tingene gjennom lek. Kanskje leken med blomster under puta er et eksempel på det; sankthansnatta var jo fra gammelt av fylt av destruktive krefter og mørk magi. I dag slutter nok barn å leke mye tidligere, deres visjonære, skapende mentalitet er under press, men den finnes fortsatt, og er nok den rake motsetning til min egen pessimisme, determinisme, følelse av maktesløshet, og lammende sorg over all ødeleggelsen.

Dermed fikk seks av de sju novellene fortellere som er barn: små og store barn, og tenåringer. Det ble viktig for meg å ta barna på alvor med den logikken og forestillingsverdenene de har, istedenfor at barndommen, som så ofte i skjønnlitteraturen, enten er et tapt paradis, eller er et minnemateriale en rasjonell, voksen hovedperson graver i for å finne ut hvor det gikk galt. Barna i novellene strir derimot med spørsmål som er vanskelige der og da, de kjenner seg aleine eller tynges av ansvarsfølelser, og de forsøker å finne løsninger med de begrensede erfaringene de har, og nettopp oppfinnsomhet. På den måten er antagelig flere av fortellerstemmene såkalt naive, men for meg kjennes dette blåøyde tvert imot ærlig, utilslørt og dermed klokt. Da jeg fant fram til de ulike barnestemmene, fant jeg igjen min egen lekelyst, jeg kom på hvordan skjønnlitterær skriving ligner mye på hvordan barn lager historier når de leker. Da hadde jeg det moro med å flette fortellingene inn i hverandre, slik barn fletter blomsterkranser, rufsete og løst.

Hva inspirerer deg?

Å lese, og å være ute. Og kombinasjonen av de to må være det beste jeg vet, det å ligge og lese i skogen et sted bak blokka vi bor i når sola skinner. Både skogen og bøkene åpner opp rom det går an å tenke i. Begge gir frihet, men også rammer, begge gir ro, men også inntrykk man kan grunne på. Sånn blir hjernen i blant både avslappet og oppmerksom, og da hender det den setter i gang å skape språk og se sammenhenger av seg selv, uten at jeg hjelper til, og det er vel det som er å være inspirert?

Hvis boka skulle hatt et soundtrack – hvilken låt/musikkstykke skulle det være?

Den første sangen jeg tenkte på var Lana Del Reys «Summertime Sadness», siden tittelen jo beskriver en stemning jeg håper finnes i noen av novellene. Men jeg tror sangteksten handler om helt andre ting enn boka mi?

Jeg går heller for Cornelis Vreeswijks «Turistens klagan», altså den om ungene på Karl Johan. Som voksen tenker jeg at sangen har i seg en masse følelser av ensomhet og maktesløshet, men som barn frydet jeg meg bare over barnekoret som ler og nynner med. Og boka mi er jo et slags barnekor, den også! I grunnen er det ganske kompromissløst at seks av sju fortellinger har barnlige jeg-fortellere. Novellesamlinga hadde sikkert vært mer balansert om det var flere hovedpersoner som var voksne, altså om foreldreperspektivet var gitt større plass. Jeg kunne nok aldri skrevet denne boka om jeg allerede hadde hatt barn selv. Samtidig er så klart barndommen tapt for meg også. Oppveksten er stort sett en umulig posisjon å skrive fortellinger fra. Den første delen forløper jo uten skriftspråk, og dessuten krever fortidsaspektet ved prosa en viss avstand. Avstand har jeg jo nå; jeg er sikkert like gubbete som fortelleren i sangen til Cornelis, jeg har blitt en sånn som nikker samtykkende og traller med til «så länge det finns ungar så finns det hopp»!

Hva leser du selv nå?

Som regel leser jeg flere bøker samtidig, siden jeg jobber som litteraturkritiker og er så privilegert at jeg får betalt for å lese. Akkurat nå står Julia Martinčičs Hjertet er en ailien for tur, en novelledebut jeg skal anmelde for Morgenbladet.

Når jeg har fri, leser jeg nytt og gammelt om hverandre. Jeg begynte nettopp på katalanske Irene Solás roman When I Sing, Mountains Dance, som kom på engelsk i fjor. Den virker eksepsjonelt original, munter og frodig – i det første kapitlet blir en bonde truffet av lynet et sted i Pyrineene, mens fortellerstemmen tilhører tordenskyene selv!

Til sist leser jeg en fotobok som heter Graciela Iturbide on Dreams, Symbols and Imagination – om å lese er riktig verb om fotobøker. Hver kveld før jeg legger meg, kikker jeg på ett – bare ett – av Iturbides bilder, og leser tilhørende tekst. Så kan jeg undre meg over et drømmeaktig, men dokumentariske fotografi fra Mexico. Kanskje det roer hodet, kanskje jeg sover bedre.

Maria Olerud (f. 1993) jobber som journalist og litteraturkritiker. Blomsterkrans er hennes debut som forfatter.