Debutant med noveller om smertelindring

–Jeg håper jo virkelig at noen skal finne noe i tekstene mine som treffer dem. Jeg får så mye ut av å lese selv, og for meg er det å skrive et forsøk på å bidra med noe i den samtalen, hvis man kan kalle det det. Om det så bare er en liten replikk, sier Kjersti Bergersen. Denne uka debuterer hun som forfatter med novellesamlingenPalliasjon.

Personene i novellene preges av at noe mangler. De lengter etter noe de har mistet, eller noe de kanskje aldri har fått. Kanskje de er i ferd med å miste noe, og strever med erkjennelsen av at det beste ligger bak dem. Og det er ikke alle mangler i livet man kan bøte på. Iblant handler livet mest om å holde ut.

–Hvorfor ble det akkurat denne boka, tror du?

–Det er vanskelig å si. Det utkastet jeg sendte inn for over to år siden og det som er blitt Palliasjon, er to ganske forskjellige ting. Jeg tror ikke det er igjen én eneste av de opprinnelige tekstene. Men ubehag, og ikke minst stå i ubehaget, har vært et stikkord hele veien, sier Bergersen. Hun er selv utdannet psykolog, men jobber som forlagsredaktør. – I psykologien snakker man ofte om syv grunnleggende følelser; frykt, sinne, interesse, glede, skam, avsky, skyld og tristhet. Av disse er bare to positive. De andre representerer jo ulike grader av og former for ubehag, som vi bruker mye energi på å unngå. Selv når jeg skriver fiksjon kjenner jeg et behov for å ordne opp for menneskene det handler om. Så for å la dem stå i ubehaget, må jeg også gjøre det, sier Bergersen.

– Hva inspirerer deg når du skriver?

–Kunst i alle former. Dikt, enkeltsetninger, album, konserter, teaterforestillinger, utstillinger. Fellesnevneren er nok at det må føles som noe som inviterer til en slags dialog. Også kan jeg inspireres av å bla i mine egne gamle notater. Noe som ble påbegynt og forkastet for flere år siden kan sette i gang noe når jeg leser det på nytt. Det er fint, sier Kjersti Bergersen.