Uheldig Høyesterettsdom

Det er ikke ofte barnefordelingssaker kommer opp for Høyesterett. Jeg tillater meg å komme med et par bemerkninger vedrørende en nylig avsagt dom (rettstidende 2010 - side 304). I lagmannsretten ble resultatet for den 6-7 år gamle datter fast bosted hos far, felles foreldreansvar, samt samvær for mor.  Høyesterett, som kun besto av kvinner, mente det motsatte og besluttet fast bosted hos mor, foreldreansvaret alene (mor) og far fikk samvær med tilsyn. Jeg tar ikke stilling til domsresultatet, men et sitat i premissene blir uheldig i og med at høyesterettsdommer har betydning utover den enkelte sak.

Foreldrene hadde aldri bodd sammen og dommen siterer Inge Lorange Backers kommentarutgave 2008 til barneloven, side 333; ”Hvis det aldri har vært noe samliv mellom foreldrene, skal det som utgangspunkt mye til for at faren skal vinne frem med sitt krav. Vanligvis har barnet da fått fast tilknytning til moren og hatt vesentlig dårligere kontakt med faren. Har han hatt relativt liten kontakt med barnet vil det først og fremst være når moren er lite skikket at han får medhold. Felles foreldreansvar vil sjelden ha noe for seg mot morens ønske når partene ikke har levd sammen – det vil legge opp til nye konflikter.”

Det Høyesterett ser ut til ikke å ha sett er at det siterte avsnitt var det samme i Backers kommentarutgave fra 1982. Siden den gang har det skjedd en betydelig rettsutvikling i barnets favør slik at Backers avsnitt synes i dag foreldet.

Det blir misvisende når Høyesterett ikke har nevnt odelstingsproposisjonen til den siste vedtatte endring av barneloven i 2009; ”Når det gjelder foreldreansvaret spesielt, gis det i forarbeidene (Ot.prop. nr. 56 (1996-97)) uttrykk for at når foreldrene har bodd sammen, vil det normale være felles foreldreansvar ”hvis det ikke hefter noe ved den som ønsker del i foreldreansvaret som gjør at vedkommende er uegnet til å utøve foreldreansvaret.” Også når barnets foreldre ikke har bodd sammen gis det i proposisjonen uttrykk for det samme utgangspunktet, men slik at vurderingen vil kunne bli noe mer åpen i disse tilfellene ved at barnet ”som regel” ikke har samme nærhet til den andre forelderen som i tilfeller hvor foreldrene har bodd sammen. Det skal uansett foretas en helt konkret vurdering. Selv om det for de fleste barn vil være et gode at foreldrene er sammen om foreldreansvaret, er det ifølge forarbeidene åpenbart at det også finnes unntak. Ved rettens vurdering av hva som vil være til det enkelte barns beste, kan foreldrenes evne til å samarbeide om de spørsmålene som faller inn under foreldreansvaret få betydning.”

Høyesterett og Backer gir altså uttrykk for en helt annen prioritering av mor en det som fremgår av odelstingsproposisjonen og som må antas å ha vært gjeldende rett. Da Aftenposten v/Inge D. Hanssen 25.2. -2010 omtalte dommen skrev han om forholdet mellom resultatet og det at Høyesterett besto av fem kvinner; ”Tilfeldig?”

Uansett svaret på spørsmålet kan det lett hefte en usikkerhet ved denne høyesterettsdommen. Det er min oppfatning at begge kjønn alltid bør være representert i barnefordelingssaker i landets øverste rettsinstans.

Peter Meidell (Master of Law UiO) – Foreningen 2 Foreldre