Derfor må vi alle ha øynene på Sri Lanka

Jeg skrur på radioen og hører et kort innslag om den økonomiske og politiske krisen på Sri Lanka. Konkurransen er hard. Europa bader i blod, og det er igjen tørke og sult på Afrikas horn. Etter 20 år med humanitært arbeid blir jeg verken overrasket eller provosert. Noen kriser forbigås i stillhet.

Dette innlegget er skrevet av Therese Vangstad, kampanjekoordinator i FORUT.
Det ble først publisert av Oppland Arbeiderblad.

Minnene fra møtene med menneskene helt nord på Jaffna-halvøya på Sri Lanka har brent seg fast. I dette området hadde dagliglivet begynt å gå sin om lag faste gang etter tiår med en av verdens blodigste borgerkriger. Militariserte og minebelagte områder var ryddet og erstattet med barnehager og systuer. Samfunnet var åpnet opp etter pandemi og nedstenging. Men en ny krise var på vei. Sri Lanka er konkurs og i en gjeldsspiral. Det er de fattigste som igjen rammes hardest.

Snart 30 år etter den blodige avslutningen på borgerkrigen, er den vakre øya igjen på bristepunktet. Pengekassa er tom. Det betyr strømkutt, mangel på mat og medisiner, politisk uro og demonstrasjoner. Det betyr økt fattigdom, men hva er egentlig det?

Da jeg nylig var på Sri Lanka, hadde vi med elever og lærere fra to skoler som samarbeider med FORUT. For de fleste av dem var dette det første møte med et ord vi bruker mye i min bransje: fattigdom. Og de fikk se fattigdom i all dets betydning: Mangel på livsviktige ressurser som mat, klær og et skikkelig tak over hodet, og fattigdom forstått som mangel på trygghet og retten til å få si hva de vil. Retten til å ha makt over eget liv.

Nå når landet er i økonomisk og politisk krise, tas barn ut av skolen fordi foreldrene ikke kan betale for skoleuniform og bøker. Bøndene har ikke penger til å fylle diesel på tanken og jordområder ligger brakk. Og når strømmen kuttes, stopper symaskinene og kvinner mister inntekten sin. Flyktninger, som etter tiår kan komme hjem etter at deres landsbyer er klarert for miner, har ikke penger til å fullføre husene sine. Byggekostnadene har nemlig økt med mange hundre prosent. Slik ser fattigdom ut.

Det er en del av jobben min å skulle overbringe det vi ser på reise for offentligheten i Norge. Slik kan vi bli mer bevisste på den uretten som skjer rundt oss og bidra i kampen for internasjonal rettferdighet. Men oppgaven min er også å formidle historier om håp.

Det er lite vi som enkeltpersoner direkte kan gjøre med et land i dyp politisk og økonomisk krise. Endringer må komme innenfra. Men vi har noen sentrale bærebjelker for internasjonal solidaritet som vi kan handle ut fra. FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom og bekjempe ulikhet.

Da verdens statsledere samlet seg om 17 bærekraftsmål i 2015, var det særlig ett mål som varslet om en ny måte å arbeide for et godt samfunn på. Mål 17 slår fast at hovedmålet om et godt samfunn for alle, der ingen blir forlatt i fattigdom og nød av et ressursrikt flertall, bare kan nås når alle gode krefter i samfunnet drar sammen.

Derfor må vi alle – og det internasjonale samfunnet – ha øynene på Sri Lanka. Vi må støtte organisasjoner på bakken som når ut til de som trenger det mest nå, men myndighetene skal også vite at det som skjer blir sett.

Et sentralt prinsipp i bærekraftsmålene er at ingen skal utelates. Så hva kan det bety i praksis? Jo, for eksempel at en krigsenke på Jaffna-halvøya på Sri Lanka får et jordstykke og et hus av FORUT. Med det har hun en fast adresse og kan få et ID-kort som gjør henne berettiget til å eksistere. Det er et viktig første steg for å komme seg ut av fattigdommen.