Å rydde på indre bane

Boken «SULT» presenterer hvordan pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser kan få bedre hjelp med mentaliseringsterapi. Den som er aller mest opptatt av kropp, vil nemlig ofte være den som kjenner kroppen og sansningen sin aller dårligst.

Av: Turbo Kommunikasjon

For å møte og forstå alvorlige psykiske problemer, trengs noen faglige modeller. Noen modeller kommer fra naturvitenskapen og hjernen, andre kommer fra det psykologiske og sosiale. Mentaliseringstradisjonen innen psykologien ble etablert for omkring 20 år siden og er dypt forankret i mange sider ved mennesket. Mentalisering er rett og slett en modell for å forstå mennesket, i følge forfatterne av «SULT».

– Mentalisering handler dels om at sosiale møter påvirker hjernen. Det handler også mye om hvordan våre sinn virker – hvor mye frustrasjon tåler vi? Dels handler det om mentaliseringsevnen, til å forstå seg selv og andre, forteller psykiater og professor Finn Skårderud.

– Dette er videre omsatt til behandlingsmodeller og mentaliseringsterapi for mennesker man opp igjennom har hatt vanskelig for å hjelpe. Bente, Paul og jeg har tatt med oss denne tenkingen og praksisen inn i vårt arbeid med spiseforstyrrelser. Det er vanskelig å jobbe med disse pasientene, og resultatene er ikke overveldende gode. Av de som har vært gjennom 10 år med behandling har 50 % av dem fortsatt problemer, forteller Skårderud.

Psykiater og professor Finn Skårderud

Dobbeltsporet i terapien

Sammen med psykolog Bente Sommerfeldt og den britiske psykiateren Paul Robinson har han skrevet fagboken «SULT». I boken legger de fram hvordan et omfattende program kan se ut for personer med langvarige og alvorlige spiseforstyrrelser. Særlig de som faller innenfor begrepet SEED − Severe and Enduring Eating Disorders. Men de presenterer også holdninger og forståelse for å møte alle slags mennesker med spiseforstyrrelser.

– Bente og jeg er i boken ekstremt opptatt av dobbeltsporet i terapien. For å være litt utfordrende, kan man si at spiseforstyrrelser er enten-eller. Det er svart-hvitt; i måten å spise på, måten å tenke og føle på, og måten å forholde seg til andre mennesker på. Da er det risiko for at behandlerne blir smittet, og at de også blir enten-eller. For eksempel at vekten må stabiliseres først, før man kan begynne med samtaler. Det er vi sterkt imot. Det må alltid være begge deler, og alle må bli møtt der de er. Samme hvor avmagrede eller alvorlig rammet de er, må de både få samtalehjelp og hjelp til å stabilisere vekten. Alltid dobbeltsporet, parallelt og samtidig, det er viktig for oss å understreke, sier Skårderud.

Hvorfor kan mentalisering fungere bra i møte med mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser?

– «Forestillingsevner» er et godt norsk ord for mentalisering. Kan jeg forestille meg hvordan du har det? Hva slags forestilling har jeg av meg selv? Mennesker med spiseforstyrrelser strever spesielt med dette. Både at de ikke forstår andre, for eksempel ved å se avvisninger der det ikke er det. Men deres største utfordring er å kjenne seg selv. Å vite hva man føler og kjenner. Er jeg sliten, trøtt, glad? De er forvirret over hvem de selv er. Så forsøker mange å ta kontroll over sin forvirring gjennom slanking og slike prosjekter. Kontrollere tallerkenen sin. Jeg pleier å si at de forsøker å rydde ytre bane, der hvor det er rot på indre bane.

– Holdningen til spiseforstyrrelser, den terapeutiske stilen, er viktig her. Mange med spiseforstyrrelser har problemer med å forstå seg selv. De må bli nysgjerrige på seg selv, i stedet for at vi presenterer en løsning for dem. Vi er trygge fagfolk, men vi har en ikke-vitende holdning til hvordan du har det nå. Terapeutisk kultur kan fort bli bedrevitende. Vi tror på en annen stil – den interesserte og nysgjerrige, sier Skårderud.

På hvilke måter likner ulike tilfeller av alvorlige spiseforstyrrelser på hverandre?

– Den viktigste psykologiske utfordringen for alle med alvorlige spiseforstyrrelser er å kjenne seg selv. Den som er mest opptatt av kropp, vil ofte være den samme personen som minst kjenner sin kropp og sin sansning. Vi har veldig respekt for det enorme spennet i den store gruppen som hører til innenfor diagnosen spiseforstyrrelser. Fra den unge gutten eller jenta som også har autistiske trekk, via den som har alvorlige traumatiske erfaringer, til forskjellige varianter av personlighetsforstyrrelser. Mentaliseringstradisjoner er personsentrerte og ikke diagnosesentrerte. Vi må bli kjent med personen for å vite hvordan den lever med sin spiseforstyrrelse. Det oppnår vi med en mentaliserende, nysgjerrig stil.

Dere mener at hjelpen til personer med spiseforstyrrelser ikke er god nok per i dag. Hvorfor ikke?

– Jeg tror vi trenger å forstå spiseforstyrrelser. For mange av de mest alvorlige tilfellene er ikke dette bare noe som rammer en, men et uttrykk for hvordan man som person er skrudd sammen. Personlighet, identitet, selvet. Da må vi også ha forståelse for at endring kan ta tid, ofte mange år. Det er viktig at vi har tålmodighet og et opplegg også for de som har strevd i mange år. Det som brister i Norge er de sosiale stedene, som bosteder og sosiale møteplasser. Det handler mye om blodprøver, kilo og vekt, men mange strever også med nærhet og intimitet og blir ensomme mennesker. Fagfolk trenger å øve på å bli bedre. Slik at man ikke har én metode, men flere metoder. Og å bruke disse med de man møter og deres familier.