Bærekraft på timeplanen

Å få bærekraft inn i undervisningen, gjerne så tidlig som mulig, mener Astrid T. Sinnes er svært viktig. Det er tross alt de som skal arve jorda og ta vare på den i fremtiden.

Bærekraft har vært et tema som alltid har opptatt Astrid T. Sinnes, som er førsteamanuensis i realfagsdidaktikk ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Fra et miljøperspektiv fordi hun er glad i naturen, men også fra et rettferdighetsperspektiv hvor hun er svært opptatt av at vi alle har ansvar for det vi gjør her på jorda.

Hvorfor er det viktig å få bærekraft inn i undervisningen?
– Den verdenen som dagens elever kommer til å leve i vil være veldig annerledes enn den vi lever i nå. Ressursene på jorda blir brukt på en måte som ikke er bærekraftige, og det er bedre å prøve å sette seg inn i hvordan verden kommer til å være og prøve å gjøre en forandring enn å fortsette som ingenting. At det kommer en omstilling innenfor industri og næringsliv vet vi. Og at elevene skal kunne være med på den omstillingen, blir helt avgjørende for en relevant undervisning.

Hva er målet med undervisningen?
– Jeg er opptatt av at skolen skal ansvarliggjøres nå; ikke kun undervise og så må elevene ordne opp senere. Om du forteller noen om et problem, men ikke hjelper dem med å finne redskaper til å løse det problemet, så vil de kunne bli mer maktesløse. Her må skolen ta et ansvar. Hvis man bare underviser om problemet med plast, men selv ikke tar ansvar for å sortere plast på skolen og fortsetter å bruke plastbestikk i kantina ... da vil erfaringene elevene gjør veie tyngre enn den teorien de har lært.

Astrid mener at å snakke om bærekraft og miljø i undervisningen gjerne kan starte allerede i barnehagen. Ikke ved å fortelle om problemene verden står ovenfor, men ved å begynne å øve inn bærekraftige handlinger.

– For eksempel: Hva gjør vi med noe når det har gått i stykker, kan vi reparere eller bare kaste det? Hvor blir det av alt søppelet? Hva slags mat spiser vi? Det går an å ha fokus på mindre kjøtt i barnehagen, vegetarmat, å dyrke noe selv. Alle de tingene kan man begynne med fra de er bittesmå.

Hvor langt unna er man å få bærekraft inn i undervisningen hos alle skoler?
– Det finnes ikke noe tall på hvor mange skoler som har prosjekter rundt dette, for det er så lite forskning på dette i Norge. ”Den naturlige skolesekken” har gitt støtte til mange skoler over hele landet, og det er kjempebra – mange prosjekter som gjør kule ting er satt i gang. Men slike prosjekter strander ofte med at de er drevet av enkeltlærere. Dermed vil dette bli sårbart og ofte falle bort når prosjektmidlene er oppbrukt eller lærerne skifter jobb. For å få skoler som har dette som fokus over tid, har forskning vist at det må være et fokus for hele skolen og gjennomsyre både det pedagogiske arbeidet og driften på skolen. Å arbeide med bærekraftig utvikling i skolen i Norge i dag oppleves ikke som forpliktende nok. Det blir ”pekeleken” hvor alle peker på hverandre og ingen tar ansvar. Mitt inntrykk er at det er stor vilje blant lærere og andre aktører i skolen til å få et større fokus på bærekraftig utvikling i skolen. Det er jo en måte å gjøre skolen aktuell for elevene og gjøre dem rustet til å møte en verden i rask endring. Men hvis det ikke gjøres mer forpliktende både gjennom de nye læreplanene og andre styringsdokumenter for skolen, så er jeg redd for at vi vil fortsette med status quo. Og det vil ikke være bra, verken for kloden eller de som skal leve på den.

Av Turbo Kommunikasjon ved Kirsti Kristoffersen