Egen relasjonskompetanse på dagsorden

Utvikling av egen relasjonskompetanse er en livslang prosess
Arbeid med egne forutsetninger for relasjonelt arbeid innebærer å arbeide med seg selv som person gjennom refleksive prosesser. Egen sårbarhet, som evnen til å la seg berøre følelsesmessig og kroppslig, er av stor betydning i sam­menhenger der det ofte står noe på spill for den «jeg» møter. 

Evne til menta­lisering, selvinnsikt og selvrefleksjon hos yrkesutøveren bidrar til at hjelperen kan komme «den andre» i møte og forstå mer av hvordan det er være den andre. Når den som gir hjelp klarer å skille mellom sin egen og den andres sårbarhet, fører det til en kvalitativ forskjell i relasjonelle møter. Den som har behov for hjelp, får «eie» følelsene sine, og den som hjelper, klarer å «romme» disse uten å blande inn sine egne.

Tidligere forskning har pekt på manglende samsvar mellom den relasjonelle kompetansen praksisfeltet etterspør, og oppmerksomheten utdanningene har hatt på tematikken (Nilsen, Fauske og Nygren 2007). De senere årene ser vi at utvikling av egen relasjonskompetanse stadig oftere står på dagsorden i studie- og yrkessammenhenger der relasjo­nen kan sies å være fagutøvelsens omdreiningspunkt (Skau 2017; Aamodt 2015; Røkenes og Hanssen 2012). Endring av yrkers innhold og funksjon med større vekt på det relasjonelle, krever nye tilnærminger i utdannings- og yrkessammenheng.

Relasjoner preget av varme, tillit, aksept, respekt og menneskelig visdom synes å ha overordnet betydning for opplevelsen av å få god hjelp (Moe 1999). 

Boken er tverrfaglig og tverrprofesjonelt forankret med utgangspunkt i huma­nistiske, relasjonelle og utviklingspsykologiske perspektiver på relasjonskompetanse. Denne boken viser hvordan systematisk refleksjon over egne opplevelser og erfaringer kan bidra til økt innsikt i egen forutsetning for samhandling, samtidig som evnen til å ta den andres perspektiv utvides.

Utdrag fra boken Utvikling av relasjonskompetanse av Anne-Marie Aubert, Inger Marie Bakke