Hvordan kan du bli en bedre pedagog?

Spørsmålet har du selvsagt vært opptatt av – enten du har erfaring som lærer eller veileder, eller om du i fremtiden ønsker å ha et slikt yrke. 

Man kan tenke seg mange måter å forbedre sin praksis på. I lærer og veilederutdanning har man lagt vekt på litteraturstudier, øving og refleksjon. Samtlige av disse elementene er nødvendige for å kunne utvikle profesjonalitet som pedagog. Når man ønsker å reflektere over sin egen praksis, kan det imidlertid reises et viktig spørsmål: Hvor godt overblikk har du egentlig over hva som skjer i praksis?

Hvor godt ser du elever, studenter eller andre lærende? Hvor godt ser du din egen undervisning eller veiledning? Svaret er i de aller fleste tilfeller at vi mangler overblikk over vesentlige forhold, et overblikk som kunne bidratt til bedre praksis. Denne boken handler om denne utfordringen – hvordan du som pedagog kan gå frem for å se din egen og andres praksis bedre.

Øyet har fra urgammel tid symbolisert kunnskap og visdom. Dersom man studerer gudebilder fra ulike kulturer, kan man legge merke til noe som illustrerer denne symbolske betydningen: Gudene er ofte utstyrt med overdimensjonerte øyne – de ser mer enn hva vanlig er – de er altskuende. Øyet er valgt som gjennomgående metafor for fremstillingen i denne boken. Ambisjonen er selvsagt ikke at du skal få et guddommelig overblikk, men at du skal kunne se mer enn det som er vanlig.

Dette kan skje gjennom å bli bedre kjent med flere ulike metoder – eller «vurderende øyne». Gjennom å bruke flere metoder for å se kan du bli bedre i stand til å vurdere og gjennom dette forbedre din pedagogiske praksis.

Hvorfor skal du vurdere din pedagogiske virksomhet?
Hvorfor skal du så i det hele tatt drive med observasjon og vurdering? Et første svar er at dette er grunnleggende nødvendig for å fungere til daglig som lærer eller veileder. Kontinuerlig gjennom arbeidsdagen observerer pedagogen sin virksomhet. Lærerens observasjon av sine elevers læreforutsetninger og atferd utgjør for eksempel selve grunnlaget for tilrettelagt eller differensiert opplæring. Spørsmålet blir ikke om pedagogen observerer og vurderer, men om dette gjøres på en kompetent, bevisst og systematisk måte, eller en mer tilfeldig og usystematisk måte.

Et annet svar på hvorfor du bør være opptatt av observasjon og vurdering, er at systematisk og bevisst observasjon og vurdering er særlig nødvendig for den lærer eller veileder som ønsker å videreutvikle sin praksis. Utvikling følger vurdering som en skygge – de kan ikke skilles fra hverandre. 

Det motsatte av en pedagog som legger vekt på bevisst vurdering, vil være en pedagog som er fange av sine vaner – en pedagog som stadig gjentar sine handlinger, uten å sette spørsmålstegn ved dem, uten å reflektere over dem, uten å vurdere alternativer. Endringer er tilfeldige. Vedkommende er bedagelig fornøyd med å gjøre ting slik vedkommende alltid har gjort dem.

Motsatsen til den vanefangede pedagogen er altså den vurderende, reflekterende pedagogen. En slik lærer eller veileder vil ikke bare være opptatt av å vurdere sin praksis – hvorvidt den er god eller dårlig, men vil mest av alt ønske å vurdere for å lære om sin praksis – og gjennom dette lære hvordan praksis kan forbedres. Mange forhold underbygger betydningen av en slik vurderende og lærende pedagogrolle.

Cato Bjørndal gir i boken en grundig innføring i observasjon som fenomen og metode. Videre redegjør han også for metoder som loggskriving, intervju og spørreskjema, anvendt i arbeidet med å utvikle profesjonell pedagogisk praksis. Forfatteren omtaler også viktige avveiinger i valg av metoder, samt hvordan man beveger seg fra informasjon innsamlet gjennom observasjon og andre kilder til analyse og til konstruktiv vurdering og forbedring.

Denne tredje utgaven av boken er revidert og ajourført. Spesielt er kapitlet om bruk av video- og lydopptak vesentlig endret.

Det vurderende øyet inneholder mange praktiske eksempler på observasjons- og vurderingsarbeid. Her fins også øvings- og refleksjonsoppgaver.