Tidlig innsats i tidlig barndom

I en tid der betydningen av livslang læring og best mulig start i livet for alle barn løftes fram i offentlige føringer, i forskning og i pedagogiske debatter, ønsker forfatterne i denne boken å belyse forskjellige innfallsvinkler til å forstå tidlig innsats med vekt på tidlig barndom. 

Barnehagen er en arena der barn og familier møtes med sine forskjellige forutsetninger og kulturelle bakgrunn, interesser og livsutfordringer. Her møtes også fagpersoner med variert faglig kompetanse og tradisjoner. Med utgangspunkt i dette pedagogiske og spesialpedagogiske landskapet ligger det offentliges ansvar for tidlig innsats forstått som blant annet forebygging, inkludering, spesialpedagogisk hjelp, kvalitet og etisk skjønnsutøvelse.

Tidlig innsats
I offentlige dokumenter presenteres tidlig innsats med to betydninger. Den ene handler om å sette inn hjelp og støtte på et tidlig tidspunkt i et barns liv, mens den andre betydningen innebærer tidlig inngripen når problemer oppstår eller avdekkes. I pedagogiske debatter de siste årene har tidlig innsats for alle barn vært omdiskutert. I denne boka belyses tidlig innsats ut fra en spesialpedagogisk forståelse og med retten til spesialpedagogisk hjelp som bakteppe.

I Norge har barn med særskilte behov rett til spesialpedagogisk hjelp fra fødselen, og denne retten er uavhengig av om barnet går i barnehage. Denne hjelpen kan, etter sakkyndig anbefaling, gis individuelt eller i gruppe og i barnehage eller på en annen institusjon. Den spesialpedagogiske hjelpen skal omfatte foreldrerådgivning og kan også gis i barnets hjem.

Tidlig barndom
Med tidlig barndom forstår vi i denne sammenheng perioden fra fødsel, i barnehagealder og fram mot skolestart. Denne perioden i menneskelivet har tidligere tilhørt den mer private sfæren. Den siste tredveårsperioden har det i Norge og Vest-Europa skjedd en rivende utvikling, med sterk økning i barnehagedekningen, kvinners deltakelse i arbeidslivet og utvidet svangerskapspermisjon for begge foreldre. Slike forhold medfører at samfunnet er i stadig endring, og dermed påvirkes også barns oppvekstvilkår. I motsetning til de fleste andre land har barn i Norge rett til barnehageplass fra de er ett år. Denne retten trådte i kraft i 2009. Stadig flere barn starter tidlig i barnehage. I 2015 var dekningsgraden 90,4 prosent for barn mellom 1–5 år. Dekningsgraden var 80,7 prosent for barn mellom 1–2 år og 3,7 prosent for barn under ett år. Institusjonalisering og større grad av av privatisering bidrar til å påvirke barndommen.

I barnehagelovens formålsparagraf står det at barnehagen skal møte barna med tillit og respekt og anerkjenne barndommens egenverdi. Dette gjelder alle barn uansett funksjonsnivå. Statistikk fra Barnehagespeilet 2015 viser at 7950 barn mellom 0–6 år mottok spesialpedagogisk hjelp i barnehage. 679 av disse barna fikk spesialpedagogisk hjelp andre steder enn i barnehagen. Antall barn med spesialpedagogisk hjelp har økt jevnt de siste årene, fra 2,3 prosent i 2011 til 2,8 prosent i 2015. Statistikken viser også at hjelpen øker med barnas alder.

I denne bokas sammenheng er det også interessant å merke seg at 191 ettåringer fikk spesialpedagogisk hjelp, og 18 av disse barna hadde ikke barnehageplass. Kunnskapsdepartementet ønsker at barnehagepersonalet skal ha bevissthet om faglige og etiske sider ved «vente og se»-holdningen. For stor oppmerksomhet rettet mot vansker kan medføre stigmatisering og unødig engstelse. Av og til kan det derfor være riktig å gi barnet litt tid, å vente og se an barnets utvikling og modning. Samtidig er det avgjørende for barnet at barnehagen sammen med foreldrene tilrettelegger for stimulering og pedagogisk arbeid i en slik venteperiode. Det ligger også en faglig, etisk utfordring i å søke om spesialpedagogisk hjelp og annen faglig støtte i tide og når barns behov tilsier det, fordi realiteten tilsier ventetid i hjelpe- og støtteapparatet.

Utdrag fra boken Tidlig innsats i tidlig barndom av Bodil Mørland, Else Johansen Lyngseth (red.)