«Vet du hva som er forskjellen mellom en bøtte med møkk og en neger? Bøtta.»

BENJAMINPRISEN 2020: I sommer samlet det trøndersk-ghanesiske nettverket Afryea Collective over 100 historier om rasismehendelser fra skolehverdager. Nå ber de kunnskapsministeren om å sørge for at rasisme blir bedre håndtert på skoler. 

Da modellen Tinashe Williamson var skolejente, fant hun en dag en lapp i matboksen der det stod:

«Vet du hva som er forskjellen mellom en bøtte med møkk og en neger? Bøtta.»

– Det verste var at jeg nesten ble glad når de var fysisk slemme mot meg, for da så de meg i alle fall, forteller Williamson til KK i nr. 15 2020.

– Elever skal ikke oppleve rasisme på skolen. Rasisme bryter med det viktige demokratiske prinsippet om at skolen skal være et sted for læring og inkludering for alle, uavhengig av hudfarge og bakgrunn, sier kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby.

– Ikke bare intensjoner

Likevel snakker dramatiker Camara Lundestad Joof og mange andre om rasisme hele tiden, som hun skriver i sin 2018-bok.

– Å bli utsatt for voldelig og verbal rasisme er krevende, sier Lundestad Joof til Aftenposten, – men det er det også å være antirasist. For rasisme må konfronteres hver bidige gang, sier hun til avisen. 

Søndag 27. september kommer Camara Lundestad Joof til HL-senteret for å samtale med forsker Alexa Døving om hverdagsrasisme. 

Nå ber nettverket Afryea Collective Guri Melby om å sørge for at rasisme blir enda bedre håndtert på skoler, skriver NRK.

– Hvordan planlegger du å se til at gode intensjoner i de nye læreplanene blir fulgt opp, Melby?

– At skolen skal utvikle inkluderende fellesskap for alle, er ikke bare «intensjoner» i nye læreplaner, det ligger fast. Det nye læreplanverket understreker dette og gir en tydelig beskjed om at skolen skal arbeide for toleranse og mot hat, rasisme og diskriminering, både i fagene og i skoledagen ellers. Jeg har stor tillit til at skolene tar dette på alvor, sier Melby til hlsenteret.no.

Blir ikke alltid trodd

Nøsen Opoku-søstrenes, Joofs og Williamsons er bare noen få av flerfoldige fortellinger om hverdagsrasisme i Norge som kom fram i kjølvannet av antirasismeprotestene på forsommeren.

– Hvordan virker historier om opplevd diskriminering på andre, Cora Alexa Døving?

– Mange forteller at de ikke blir trodd når de opplever ubehagelige ting, som å bli møtt med fordommer eller forskjellsbehandling, at både lærere og foreldre bagatelliserer disse opplevelsene, forteller Alexa Døving, forsker I ved HL-senteret, som har studert rasisme og minoritet-majoritets-relasjoner i flere tiår.

Hun mener første steg må være å lytte til og tro på dem som forteller at de har opplevd rasisme, og å tørre å bruke riktig ord på det de gangene vi ser det, nemlig rasisme. De siste par årene har berøringsangsten for dette begrepet blitt mindre, sier hun.

– I Norge har det vært lite forskning på rasisme, men etter at Oslo politidistrikt begynte å kategorisere ulike former for hatkriminalitet, vet vi at rasisme skjer på svært mange ulike arenaer i samfunnet, også i skolen, sier Døving.

Sprikende tall om opplevd forskjellsbehandling

Antirasistisk senter ga i 2017 ut en rapport om opplevd rasisme i skolen. Av de 500 som deltok i undersøkelsen, oppga over 10 prosent at de hadde opplevd forskjellsbehandling i skolen ukentlig, på grunn av etnisitet, hudfarge, religion eller livssyn. 

Elever med innvandrerbakgrunn hadde opplevd mer rasisme og diskriminering enn andre elever:

«Av respondentene som oppgir at én av eller begge foreldrene er født i et annet land enn Norge, oppgir 14,2 prosent at de opplevde urettferdig eller negativ forskjellsbehandling ukentlig mens de gikk på barneskolen, og 15 prosent på ungdomsskolen», heter det i rapporten.

Til sammenligning viser Elevundersøkelsen fra 2016, der over 430 000 elever deltok, at 6,3 prosent av elevene blir mobbet av medelever, voksne på skolen eller digitalt av medelever, to til tre ganger i måneden eller oftere.

– Skolen var helt klart det stedet der flest barn og unge hadde opplevelser med rasisme, sa leder for Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen til Dagsavisen i sommer.

– Skolene jobber bredere i dag

Professor Claudia Lenz ved MF vitenskapelig høyskole forsker på forebygging av fordommer og gruppefiendtlighet. Hun forteller at norske skoler i dag tenker annerledes om antidiskrimineringsarbeid enn før, og at vinnerne av Benjaminprisen illustrerer dette i sine arbeider.

– Når en ser på de skolene som har fått Benjaminprisen siden 2002, ser en at arbeidet mot diskriminering stadig endres. Det blir påvirket av hendelser og diskusjoner i samtiden, sier hun og legger til:

– Skolene jobber også bredere. Det har blitt færre internasjonale fester og feiringer av kulturelt mangfold. Arbeidet mot fordommer og diskriminering skjer i dag på mange plan.

Rasisme og diskriminering kan redusere troen på egne muligheter i fremtiden, og hindre en god oppvekst. God kvalitet i barnehage og skole kan bidra til livsmestring og deltakelse i samfunnet, styrke respekt og likeverd og bidra til å motvirke diskriminering og utenforskap. 

                                                                                                                                                                                                                   Regjeringen

Asbjørg Johnsbøen, avdelingsleder ved Sjøvegan videregående skole i Salangen, som vant Benjaminprisen i 2015, mener at denne bredden er avgjørende for om en lykkes.

– Et virksomt arbeid mot rasisme og diskriminering handler om mye mer enn å lage et bål, det er en måte å være i et flerkulturelt samfunn på, sier hun.

– Vi tror på å føre folk sammen, slik at de snakker sammen eller enn å snakke om hverandre, sier Johnsbøen.

Sjøvegan har arbeidet mot rasisme og diskriminering i en årrekke som del av et tverrfaglig prosjekt de kaller Regnbueskolen der målet er å skape et sosialt verksted, et møtested, blant annet mellom elever i videregående og grunnskole.

I Regnbueskolen oppfordres elevene til å legge merke til noen som er der, som de ikke har sett på ordentlig, slik at de forhåpentlig etablerer en relasjon til vedkommende og blir klar over at de kan lære noe av hen.

– Kanskje oppdager de også at de har mye til felles, sier Johnsbøen.

Fortsatt ikke godt nok

Sunniva Sneis Vidhammer leverte i vår masteroppgaven Arbeid mot rasisme og diskriminering i skolen ved lektorprogrammet i samfunnsfag og nordisk, Universitetet i Oslo, og noe av det hun sitter igjen med, er en takknemlighet over å selv ha valgt å fordype seg i tematikken. Hun synes hun lærte altfor lite om rasisme på studiet.

– Jeg fikk også inntrykk av dette blant noen av informantene mine, at de skulle ønsket seg mer rundt tematikken og hvordan undervise om rasisme og diskriminering, forteller hun.

– Hvilke råd vil du gi skoleledere, og kanskje til og med kunnskaps- og integreringsministeren, etter studien du gjennomførte?

– For det første virker det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i elevenes egne erfaringer, tanker og refleksjoner rundt tematikken, og at dette må skje på deres premisser og initiativ. Elevene må få vite at det finnes mange ulike definisjoner og forståelser av begrepene rasisme og diskriminering. Helst bør elevene være delaktige i å definere og forstå begrepene, sier hun og poengterer:

– Ledelsen er viktig i dette arbeidet slik at det blir et helhetlig arbeid, ikke bare noe samfunnsfagslærerne «tar seg av». Det kan fort bli sånn at samfunnsfaget får ansvaret fordi rasisme og diskriminering tematisk plasserer seg i læreplanene for samfunnsfag.

– Tematikken bør i større grad inngå i lærerutdanningen for å gjøre lærere trygge på å ta opp tematikken i klasserommet, mener Sneis Vidhammer.

Diskriminering i nord

Hittil har kun en skole fra Nord-Norge vunnet Benjaminprisen. Betyr det at skolene i nord ikke har problem med hets og diskriminering? 

I en intervjustudie med samisk ungdom fra i fjor sommer forteller mange om krenkelser på skolen, i samfunnet og på sosiale medier. Johan Ante Utsi fra Kautokeino, som har jobbet som journalist og vaktsjef i NRK Sapmi siden 2010, har en oppfatning av at mange norske skoler mangler kunnskap om rasisme og diskriminering om den samiske minoriteten og at en vedvarende usynliggjøring av problematikken kan få alvorlige konsekvenser.

– Hvorfor skal vi som samfunn legge til rette for en gruppe vi ikke vet noe om? spør han retorisk. – Vi fungerer jo litt sånn, vi mennesker, at det vi ikke har noe med å gjøre, det vi ikke selv har en interesse for, det legger vi ikke så mye innsats i å gjøre noe med heller. Kanskje er det årsaken til at noen skoler har lite om norsksamisk kultur og historie på pensum? Dette øker dessverre ikke kunnskapen om det samisknorske heller, og dermed blir temaet lett å ignorere, sier Utsi.

Å ignorere at et problem eksisterer, bidrar til usynliggjøring, noe Utsi mener en typisk del av diskrimineringen mot norske samer. 

– Hva tenker du står på spill dersom mange skoler fortsetter å ignorerer hets mot den samiske minoriteten?

– Problemet er komplekst og har mange variasjoner, også lokalt. Det foregår mobbing samer imellom også. Men verst er det kan hende for samer som flytter fra de samiske kjerneområdene, de får trolig ikke overført sin samiske kultur og språk til sine barn. Dermed går kunnskapen – og identiteten – tapt, sier han.

– Et klassisk eksempel, og ett jeg har jobbet med den siste tiden, er hvordan det utenfor de samiske kjerneområdene, kan oppstå en kamp mellom samiske foreldre som ønsker at deres barns skole skal tilby samisk språkopplæring og skolen som sliter med å få til dette. Samiske foreldre kommer ikke akkurat til dekket bord, selv om norske skoler er forpliktet å gi morsmålsopplæring til samer, forteller Utsi.

– NRK Sapmi hadde et tips om en samisknorsk alenemor som hadde barn med en norsk mann og som kjempet en kamp for at barna hennes skulle få samiskopplæring. Både eksmannen og skolen gav motstand, og etter hvert har også barna mistet lysten på å lære samisk – blant annet fryktet de mobbing fordi de kanskje vil bli sett på som annerledes. Moren blir satt i en skvis mellom å verne ungene fra å bli synlige som minoritet og samtidig få rettighetene som minoritet ivaretatt. Barna hennes risikerer nå å miste språket sitt for alltid, sier Utsi.

– Hva om perspektivet deres endres når de blir eldre? Guttene blir satt i et dypt urettferdig dilemma, mener han.

Mobbing vs. rasisme
Som samfunn snakker vi lite om rasisme og effekten av å oppleve det, men vi snakker en del om mobbing. Mobbing er ikke det samme som rasisme, men de to fenomenene kan sies å være beslektet. Rasisme kan arte seg som en form for mobbing, da kalles det gjerne «identitetsbasert mobbing». Både mobbing og rasisme eller diskriminering handler om krenkelser, krenkende/truende ord eller handlinger, der en persons verdighet, integritet eller opplevelse av trygghet blir skadelidende. Slike krenkelser kan være verbale, fysiske eller relasjonelle, og det kan omfatte alt fra enkeltstående ytringer eller handlinger, til gjentatte episoder.
Kilde: Antiraistisk senter

Hva er Benjaminprisen?
Benjaminprisen er en årlig skolepris opprettet for å minnes Benjamin Hermansen, som ble drept av nynazister på Holmlia i 2001, og å forebygge lignende hendelser. Benjaminprisen er kunnskaps- og integreringsministerens pris til norske skoler som driver langsiktig og systematisk arbeid mot rasisme og diskriminering. Prisen driftes av HL-senteret på vegne av Utdanningsdirektoratet. 

Foreslå en skole!