Politisk detaljstyring og slutten på bedriftsdemokratiet

Norsk kriminalomsorg – med sitt humanistiske menneskesyn og grunnleggende tro på endring – er blant verdens beste. Kriminalomsorgsfaglig har vi trolig også verdens best utdannede førstelinjeansatte og som etat er vi styrt av kompetanse og kunnskap. Det er derfor norsk kriminalomsorg greier å levere, til tross for magre bevilgninger og trange budsjettrammer.

"Om justis- og beredskapsministeren virkelig vil drive politisk detaljstyring av kriminalomsorgen må hun også ta ansvaret for en forsvarlig drift av kriminalomsorgen på de premissene hun har lagt. Eller kanskje bedriftsdemokratiet likevel er en så god idé at partene kan ha det ansvaret?"

Kriminalomsorgen har stått i en pågående omorganisering siden 2014. Den gang tilsa det politiske flertallet at kriminalomsorgen skulle kutte ett forvaltningsnivå fra tre til to for å effektivisere etaten og bedre måloppnåelsen. Omorganisering skulle gi styringsgevinster og gi mer effektivitet, kvalitet og mer direkte ledelse. En grunnleggende tanke som ikke ble uttalt offentlig var nok også at en omorganisering skulle gi en «billigere» kriminalomsorg. For å si det med en tidligere ekspedisjonssjefs formulering: «mer kriminalomsorg for hver krone».

I tråd med politiske føringer ble det jobbet mye med en mulig ny organisasjonsstruktur og hvordan en endret organisering kunne skape EN KRIMINALOMSORG – med bedre kvalitet, sømløshet og mer likhet i saksbehandlingen. Det var klare politiske føringer for omorganiseringen, men partene (fagforeningene) var hele tiden involvert i beslutningsprosessene, selv om vi ikke alltid opplevde at våre innspill ble tatt til følge. Dette følger av partssamarbeidets og bedriftsdemokratiets natur.

Arbeidstakerorganisasjonene skal høres og noen ganger bruker arbeidsgiver sin styringsrett i saker der de finner det mest formålstjenlig. Nå endte omorganiseringsprosjektet i et forsmedelig politisk nederlag for Solbergregjeringen og alle de åtte justis- og beredskapsministrene som var involvert. Den tidligere regjeringen fikk ikke flertall for en ny tonivåmodell til tross for at den faglige anbefalingen fra Kriminalomsorgsdirektoratet var å omorganisere. Planen om å fjerne ett forvaltningsnivå i kriminalomsorgen måtte derfor legges bort, men over syv års jobbing med å se etter et forbedringspotensialet hadde satt sine spor. Kriminalomsorgsdirektoratet så et åpenbart potensiale for kvalitative gevinst ved å gjøre organisasjonsmessige endringer uten å kutte i de lovpålagte forvaltningsnivåene. Dette er helt i tråd med det som må være samfunnets forventninger til et moderne direktorat. Muligheter for positiv utvikling og forbedring av etaten må være et mål for medarbeidere og samfunnet.

Etter valget i 2021 var det inn med en ny regjering og mer politisk detaljstyring. Med regjeringsskiftet fikk omorganisering med tanker om kvalitet, sømløshet og medbestemmelse et skudd for baugen… En veldig spesiell situasjon oppsto plutselig. Et regjeringsskifte ønsket velkommen og delvis finansiert av hovedorganisasjonen LO resulterte i at de ansattes rett til medbestemmelse på egen arbeidshverdag ble neglisjert. De ansattes grunnlovfestede rett til medbestemmelse fremsto ikke som like viktig lenger etter bytte av minister i Justis- og beredskapsdepartementet. Det er uvisst om den politiske detaljstyringen er like fremtredende i andre etater, men dette angrepet på den norsk/nordiske modellen bør være viktig for langt flere enn de ansatte i kriminalomsorgen.

Justis- og beredskapsministeren har, med sine uttalelser om opprettholdelse av status quo, begrenset myndigheten til Kriminalomsorgsdirektoratet og effektivt redusert handlingsrommet rundt organisasjonsutvikling til et minimum. Uttalelsene kan vanskelig tolkes som noe annet enn at KDI ikke driver med strategisk utvikling og reell ledelse. Ledelse av kriminalomsorgen virker allerede besluttet gjennom Hurdalsplattformen.

Det er et interessant poeng at den nye regjeringen har opprettholdt et kutt på 25 millioner for å avbyråkratisere og effektivisere kriminalomsorgen samtidig som de uttaler at de har et ønske om å styrke førstelinjen. Det er mulig det bare er et ønske for det ironiske i denne saken er at partene i etaten ikke har myndighet til å ta nødvendige grep for å styrke førstelinjen, snarere tvert imot. Når Justis- og beredskapsministeren ignorerer bedriftsdemokratiet og påtvinger partene sin politiske vilje helt ned på detaljnivå ender vi opp med en situasjon der førstelinjen mest sannsynlig blir den som må ta regningen.

Samfunnets krav til kriminalomsorgen har endret seg siden dagens organisering trådte i kraft for 20 år siden. Det er vel betimelig å stille spørsmålet om ikke kriminalomsorgens behov for organisering også har endret seg?

Det er ikke vanskelig å forstå at en minister fra Senterpartiet er programforpliktet til å motarbeide enhver sentraliseringside, men i Kriminalomsorgens omorganiseringsdiskusjon har hun hatt dårlige rådgivere. Det er relativt åpenbart at det er desentralisering og avbyråkratisering å fjerne regioner og gi enhetsledere mer makt og myndighet. Det gir mer delaktighet om beslutninger fattes av enhetsledere enn om de fattes av en regiondirektør. Det departementets øverste sjef i realiteten har gjort ved å nekte en omorganisering er å nekte desentralisering av fullmakter. Ministeren vil ha fem regiondirektører. Med en eventuell ny organisasjonsstruktur ville de fleste fullmaktene vært delegert ned til minst 13 enhetsledere med en nærhet til tjenesteproduksjonen og førstelinjen.

Om justis- og beredskapsministeren virkelig vil drive politisk detaljstyring av kriminalomsorgen må hun også ta ansvaret for en forsvarlig drift av kriminalomsorgen på de premissene hun har lagt. Eller kanskje bedriftsdemokratiet likevel er en så god idé at partene kan ha det ansvaret?