Skuibakken

Skisport slik vi tenker på det i dag, kan vi spore tilbake til 1700-tallet. Da ble skikonkurranser arrangert i regi av de militære skiløperkompaniene. Disse konkurransene ble altså starten på grener som langrenn, hopp og skiskyting. Mens man i dag har spesialiserte grener, bestod de tidligste skirennene gjerne av en kombinasjon av ulike disipliner.

Skihoppingens historie

Til å begynne med var ikke skihopping en egen gren, men en øvelse kombinert med et 4 kilometer langt langrenn. I starten var det heller ikke lengden på skihoppet som var det viktige, men stilen, og utøverne fikk tildelt stilpoeng på en skala fra 1-5. Skihopping i Norge skal etter tradisjon ha oppstått i Morgedal i Telemark, mens det første dokumenterte skihoppet ble utført av løytnant Olaf Rye som foran en gruppe soldater hoppet 9,5 meter.I 1855 ble det første kjente hopprennet arrangert i Trysil. Skihopping ble fort en populær aktivitet og mot slutten av 1800-tallet ble det stadig arrangert flere hopprenn rundt om i Norge. Grunnlaget for hoppbakker slik vi tenker på dem i dag, ble lagt på starten av 1900-tallet, da stillasene ble fremtredende. Fram til da hadde hoppbakker vært rene naturbakker med hopp oppbygd av kvister dekket med snø.

Gjennom mange år ble skihopp utført med omtrent parallelle ski. For å holde balansen ble det veivet med armene, noe som ble betegnet som god stil. Da som nå, ble det til stadighet jaktet på en mer effektiv hoppteknikk og en mer aerodynamisk sveveposisjon. På 1970-tallet la østtyske hoppere armene bakover langs kroppen slik finnene begynte med på 1950-tallet, og med svenske Jan Boklövs V-stil ble hoppsporten revolusjonert i 1988. 

Skuibakken ser dagens lys
I 1885 ble Bærums Skiklubb stiftet. På det tidspunktet hadde klubbens skihoppere flere små bakker å trene i. Da Solbergbakken på Valler åpnet i 1886 fikk utøverne sin første store bakke. Skiklubbens mål var å ”fremelske gode og kanskje fremragende hoppere”, og med slike ambisjoner ble Solbergbakken raskt for liten for skihoppingens utvikling. I 1915 var Norges lengste hopp på 54 meter, mens det i USA året etter ble satt verdensrekord med 58 meter. I 1917 ble det klart at Solbergbakken ikke lenger var nok, og det ble bestemt at man måtte finne en mer egnet lokalisering for en moderne storbakke.

På gården Nordre Skuis grunn ble det etter diskusjoner om hvorvidt terrenget gjorde bakken for stor og for bratt, vedtatt at Skuibakken skulle etableres. Arbeidet med å tilrettelegge hoppbakken tok til høsten 1927, og i mars 1928 gikk Skuibakkens åpningsrenn av stabelen. Skuibakken var en naturbakke, med dommertårn og hopp bestående av tre. Da den åpnet, var Skuibakken landets største hoppbakke med et kritisk punkt (k-punkt) på cirka 70 meter. Med det som antakeligvis var verdens bratteste unnarenn med 45 graders helling, vakte Skuibakken både forskrekkelse og begeistring. 

Skuibakkens mange moderniseringer
Hoppbakkens første store oppgradering ble gjort mellom 1938 og 1939. Kulen ble endret og unnarennet ble flatet ut. Samtidig ble hoppet flyttet oppover i terrenget og et mindre fartsoppbygg ble lagt til. Dette gjorde at Skuibakken nå ga en hopplengde på 81 meter. Da det i 1950 ble besluttet å legge NM til Asker og Bærum, fikk Bærums Skiklubb nok en gang mulighet til å bygge om bakken. Hoppet ble også denne gangen trukket tilbake, stillas ble reist og bakkens profil var på nytt endret. I forbindelse med gjennomføringen av norgesmesterskapet, ble det bygd faste tribuner for publikum i skråningen ved bakken.

I takt med utviklingen ble det stadig hoppet lengre i Skuibakken. I 1960 nådde bakken en topplengde på 86,5 meter, mens Holmenkollen til sammenligning hadde en bakkerekord på 71,5 meter året før. I Bærums Skiklubb ble det drøftet to alternativer for nok en endring av Skuibakken. Det ene alternativet hadde et k-punkt på 103 meter, noe som tilsvarte en skiflyvningsbakke på den tiden, mens det andre alternativet hadde et k-punkt på 87 meter. Bærums Skiklubb ønsket å få til alternativet med k-punkt på 103 meter, men Norges Skiforbund var ikke enig. Dette alternativet ble dermed lagt dødt. Bakkens siste store endringer ble dermed foretatt i årene 1962-63. Den utformingen bakken fikk den gangen, er den som i all hovedsak kan sees i dag, med unntak av enkelte tilbygg og ombygginger fra 1970-tallet.

En æra tar slutt
Store publikumsskarer har gjennom årene samlet seg for å se hopprenn i Skuibakken. Som eksempel kan det nevnes at bakken trakk 30 000 tilskuere på et renn i 1950. En rekke mesterskap har vært arrangert her, og hele 8 ganger har Skuibakken holdt norgesmesterskapet.

I 1996 var imidlertid Skuibakkens posisjon innen hoppsporten borte. I bakkens siste offisielle renn ble ironisk nok bakkerekorden på 122 meter satt samtidig som nesten en 70 år gammel æra var over. Skuibakken hadde allerede levd på lånt tid lenge, på bakgrunn av nye internasjonale regler fra 1977 som bestemte at hoppbakker av en slik størrelse som Skuibakken måtte gjennom en vesentlig ombygging dersom bakken skulle kunne følge med i hoppsportens utvikling.

Etter 2. Verdenskrig har det internasjonale skiforbundet (FIS) sertifisert anlegg som ønsket å arrangere hopprenn. Dette ble gjort ved å utstede såkalte FIS-sertifikater til de godkjente bakkene. Skuibakken fikk sitt siste sertifikat i 1986, med en forlengelse ut året 1991. Det forelå planer om en 5. utbygging av Skuibakken allerede i 1978, men Bærums Skiklubb hadde ikke økonomi til å gjennomføre planene.

Etter det siste hopprennet i 1996, ble Skuibakken liggende ubrukt, og forfall og hærverk kom til å prege den en gang viktige hoppbakken. Skuibakkens skjebne så ut til å være fullkommen da Bærums Skiklubb i 2003 besluttet å rive hele anlegget.

Skuibakkens Venner og gjenreisingen av Skuibakken som levende kulturminne
Til tross for at det i 2003 ble besluttet å rive Skuibakken, var ikke alt håp ute for hoppbakken. Høsten 2006 ble et interimstyre for Skuibakkens Venner dannet, ledet av Skui Vel. Oppslutningen rundt tanken om Skuibakken som et levende kulturminne var betydelig. På bakgrunn av dette ble Skuibakkens Venner derfor stiftet 14. Juni 2007. Skuibakkens Venner hadde i 2008 100 betalende medlemmer i tillegg til 60 interessenter. 2. desember 2009 overtok Skuibakkens Venner eierskapet til Skuibakken fra Bærums Skiklubb. Foreningens mål er:

• å sikre at Skuibakken blir bevart som et levende kulturminne og landemerke
• bevare bakken i en slik forfatning at det blir mulig å avholde hopprenn
• arbeide for at Skuibakken skal kunne brukes til andre, ulike typer arrangement.

Da Skuibakkens Venner overtok eierskapet, hadde hoppbakken stått ubenyttet i over ti år. Forfall og hærverk var en del av realiteten, men grunnkonstruksjonen var i god stand. For at bakken skulle kunne fremstå i god og sikker stand, måtte det utover vanlig vedlikehold utføres en betydelig utskifting av materialer i stillas, kongetribune, dommertårn og elektrisk anlegg. I tillegg hadde foreningen allerede gjennom tallrike dugnadstimer utført nødvendige strakstiltak som reparasjoner, vedlikeholdsarbeid og rydding i og rundt bakken.

I 2008 søkte Skuibakkens Venner Kulturminnefondet om tilskudd. Kulturminnefondets faglige vurdering fastslo at de planlagte tiltakene var velbegrunnete og at de var avgjort nødvendige dersom Skuibakken skulle kunne bestå for framtiden. På bakgrunn av dette ble det gitt tilskudd på kr 150 000 til reparasjoner av fartsstillas og tilløp mot hopp, utskifting av deler og plankedekket i overrennet og ny papp, utskifting av deler av trappetrinn og rekkverk.

Skuibakken fram fra glemselen – med fokus på verneverdi og engasjement
Det som siden 1996 hadde vært en glemt og utgått hoppbakke, fikk i løpet av årene 2008 og 2009 komme fram fra glemselen takket være Skuibakkens Venner og Riksantikvaren. I forbindelse med kulturminneåret 2009 var temaet dagliglivets kulturminner. I den anledning ønsket Riksantikvaren å markere årets tema med å frede et utvag kulturminner som særlig representerer fellesskapets verdier og opplevelser. Her ble det pekt på at idrettsbevegelsen er en vesentlig del av dette fellesskapet, men at idrettsanlegg tidligere i liten grad har vært representert på fredningsanlegg. Fredningens formål var å bevare Skuibakken som et idrettshistorisk viktig eksempel på utviklingen av en av våre nasjonalidretter, samt å sikre bevaringen av et komplett vintersportsanlegg. 

Skuibakken er en svært viktig del av Bærums identitet. Ikke bare er den et kjent og framtredende landemerke og kulturminne for nærområdet, men også nasjonalt og internasjonalt. Hoppbakker med slik størrelse, profil og status er etter hvert svært sjeldne både i Norge og i utlandet. Bakken representerer norsk hoppsports såkalte gullalder fra 1950-60 årene på en utmerket måte. Idrettshistorisk var bakken i sin tid en av verdens største og bratteste bakker.

Bakken har hatt betydning for fremveksten av norsk hoppsport og den har hatt internasjonal deltagelse i flere år. I tillegg har anlegget en spesiell konstruksjon og framstår som et teknisk vitnesbyrd basert på 1920-tallets ingeniørkunst. Som to kuriositeter kan det nevnes at første kvinne med hopp over 100 meter ble Merete Kristiansen i Skuibakken i 1985, og i 1960 hadde NRK sin første fullstendige overføring av et skirenn fra samme sted.

I idrett er utviklingshastigheten og endringstakten formidabel, og det meste er endret før man får mulighet til å ta vare på det. Skuibakken gir en unik mulighet til å bevare en teknikkhistorisk og kulturell utvikling for ettertiden.

Takket være en enorm innsats og et stort engasjement fra Skuibakkens Venner har Skuibakken gjennomgått en betydelig restaurering, og framstår nå som i sine glansdager. Bordganger, listverk og papp er skiftet ut i hele tilløpet og i overgangen ned mot hoppet. Råtne planketrapper langs tilløpet er skiftet ut og trappene i forbindelse med adgang til stillasområdet er satt i stand. Fylkesrådmannen i Akershus berømmer Skuibakkens Venner for å ha gjort en formidabel og flott innsats når det gjelder istandsetting, vedlikehold og opprydding i bakken. I tillegg pekes det på at alt arbeidet er gjort med respekt for kulturminner, det vil si med kopier av utskiftede materialer, og det kun råteskadete og ødelagte deler er skiftet ut.

I dag er Skuibakken igjen preget av aktivitet og glede. Det er i gangsatt flere aktiviteter som skileik, julegrantenning, skirenn for barn, sommerkonserter, nyttårsfeiring med vardebrenning og historiske vandringer og omvisninger for å skape entusiasme, interesse og oppmerksomhet omkring Skuibakken.

Til tross for at moderne profiler og nye regler en gang i tiden forvandlet Skuibakken fra å være et monument til å bli et gammelt og utdatert byggverk, kan slike viktige historiebærere likevel ha livets rett. Dette har en forenings engasjement og innsats uten tvil bevist.