Bygdekvinnelaget er dypt skuffet over Time kommunes nedbygging av matjord

– Bøndenes fortvilte kamp for å ta vare på matjorda i Time kommune viser at vi har en lang vei å gå for å stoppe nedbygging av verdifull dyrket mark i Norge, sier Jorun Henriksen, leder i Norges Bygdekvinnelag.

Melkebonde Anne Frøyland Grødem er en av flere bønder i Time som sa nei til et tilbud om opsjonsavtale fra et eiendomsutviklerselskap. For Annes del var tilbudet på 150 millioner kroner. 

Et flertall i kommunestyret i Time har nå gitt eiendomsutvikleren grønt lys til å fullføre planen om å bygge et datasenter på matjord i kommunen.

– For Norges Bygdekvinnelag er det viktig å ta vare på matjord. Derfor vil vi ha en nullvisjon mot nedbygging av dyrket mark. Uten jord kan vi verken produsere mat til egen befolkning eller opprettholde nasjonal matsikkerhet og beredskap i en krisesituasjon. Med egen matproduksjon har vi som land og forbrukere større kontroll og innflytelse på hvordan maten produseres, sier Jorun Henriksen.

Norges Bygdekvinnelag har en nullvisjon mot nedbygging av matjord. Her kan du lese hvorfor.

I siste utgave av "Bygdekvinner" møtte leserne Anne Frøyland Grødem som sa nei til 150 millioner kroner. Her kan du lese om det sterke møtet: 

– Det føles ikke riktig at vi som enkeltbønder skal bære ansvaret for å stoppe nedbyggingen av matjord, sier Anne Frøyland Grødem.

I 12 år har gårdbrukeren drevet gården som hennes foreldre dyrket opp i årene etter at de etablerte gårdsbruket i 1968. Gården på 340 dekar ligger på Frøyland i Time kommune på Jæren. Der vil sterke kapitalinteressenter bygge datasenter. Anne skulle få 150 millioner kroner dersom utbygger lykkes med å overtale kommunen til å omregulere gården til et næringsområde.

Det var betalingen for å overlate gårdens fremtid til aktører som heller vil ha datasenter enn matproduksjon på det som er blant Norges aller mest verdifulle jord.

Kalenderen viser 19. desember 2019. De fleste er hektisk opptatt av julebakst og de siste gaveinnkjøpene. På gården til Anne er det noe helt annet som er samtaleemne.

Eiendomsutvikler MASIV-Eiendom AS hadde satt fram ett tilbud på 500 000 kroner per dekar. Noe som ville sikre familien økonomisk i flere generasjoner framover. Vilkåret var at kommunen måtte vedta omdisponering fra LNFR- område til næringsområde, og at utbygger skulle ta pant i eiendommen fra den dagen avtalen ble signert. Selv om gården skulle bli omregulert, kunne utbygger likevel velge å ikke bruke Annes eiendom – uten utbetaling.

– Min mor og far har bygd gården fra grunnen av. Det er det siste bureisingsbruket i Time kommune. Foreldrene mine startet driften i 1968 og i dag er gården på totalt på 340 dekar med arealer til grasproduksjon, forteller Anne.

Sammen med mannen, som tok over en annen gård etter sine foreldre i 1999, driver de begge gårdene på fulltid med 50 kyr og en melkekvote på 330 000 liter.

– Først ble jeg satt ut da jeg fikk besøk og ble presentert for avtalen. Min første reaksjon var hvorfor holder andre på å planlegge utbygging på min eiendom, sier Anne.

– Jeg opplevde at firmaet hadde dårlig tid og at vi måtte bestemme oss fort. Vi fikk høre at det er nå toget går, og at det er nå vi må gripe sjansen.

Teksten i avtalen var vanskelig å forstå. Paragrafer og innviklede setninger gjorde at det var vanskelig å henge med. Men Anne forstod at om hun signerte ville hun gi fra seg all råderett over eiendommen. Utbygger ville forhandle videre med kommunen om en eventuell fremtidig utnyttelse av hennes gård og grunn.

Sammen med mann og barn satte Anne seg ned og diskuterte saken og hva de skulle gjøre.

– 150 millioner kroner er veldig mye penger. Skulle vi selge min gård og bruke pengene på å investere og videreutvikle min manns gård, eller burde vi betale ned gjeld og dele ut penger til ungene våre? Mange slik tanker gikk gjennom hodet mitt disse dagene.

Sa nei

Anne og familien valgte å si nei til avtalen og 150 millioner kroner. Tidlig i januar 2020 skrev hun en e-post til firmaet hvor hun takket nei. Som svar fikk hun spørsmål om det hadde vært aktuelt dersom det ble lagt mer penger på bordet.

Tøft og ubehagelig, beskriver Anne situasjonen hun plutselig befant seg i.

– Det gir en følelse av å ødelegge for samfunnsutviklingen og mulighetene for etablering av arbeidsplasser her i landet. Men når jeg tenker på hvor skjevt jeg syns fordelingen av rettigheter og plikter som lå i opsjonsavtalen var, til fordel for utbygger, er jeg helt sikker på at jeg har tatt et riktig valg. Tanken på at arealer for matproduksjon alltid taper mot andre viktigere samfunnsinteresser, var også avgjørende for meg, sier hun.

Anne mener at bruk av slike opsjonsavtaler og fremgangsmåter burde vært forbudt. Slik lovverket er idag er det enkelbønder som bærer ansvaret for om matjorda skal bygges ned eller ikke.

– Det må være kommunens ansvar å føre en forutsigbar arealpolitikk. I denne konkrete saken mener jeg at det er utbygger gjennom opsjonsavtalene som i realiteten styrer arealplanleggingen og bestemmer hvor dette datasenteret skal ligge. Det blir helt feil. Her i bygda er det 17 bønder og grunneiere som har fått tilbud om avtale. 10 av disse har takket ja og signert, sier hun.

Anne er ikke sur på sambygdinger som har sagt ja til opsjonsavtalen. Det er mange faktorer som spiller inn, det har Anne forståelse for. Men det er også utfordrende for ei bygd at bønder settes opp mot hverandre på denne måten. Det kan lett bli dårlig naboskap av slikt.

Bygda mobiliserer

Våren 2020 ble aksjonsgruppen «Vern Kvernaland» etablert etter et folkemøte om utbyggingsplanene. Målet for gruppen er å verne bygda mot nedbygging av god matjord og flotte kultur- og naturområder.

Bak mobiliseringen står folk fra bygda, men også folk utenfra med ulik yrkesbakgrunn og kunnskap. Arbeidet gjøres på frivillig basis og uten økonomisk tilskudd. Vern Kvernaland ønsker å bidra til en mer opplyst debatt og et bredere kunnskapsgrunnlag før politikerne i kommunen tar en beslutning. De har derfor oppfordret støttespillere til å vippse noen kroner. Til nå har de samlet inn 250 000 kroner. Midlene skal brukes til å lage en nøytral fagrapport om konsekvensene for bygda ved etablering av et datasenter. Her vil landbruk og matsikkerhet bli et viktige tema.

Over 2600 har hittil signert opprop mot utbygging.

– Samlet står vi sterkere. Jeg og to andre kvinnelige bønder som også har sagt nei til utbygging, hadde aldri greid oss uten aksjonsgruppen Vern Kvernaland, sier Anne.

– Vi er ikke hissige aktivister som bare sier nei, men er saklige og slår tilbake med fakta. Vi hjelper hverandre, trekker veksler på hverandres kunnskap og er flinke til å heie på hverandre. Denne gruppen betyr mye for meg.

Bruk av alternative arealer

Vern Kvernaland sier ikke nei til ny industri og utvikling i regionen, men nei til nedbygging av verdifull matjord og natur.

– Fra kommunens side høres det ut som det ikke finnes alternative områder, men det gjør det. Vern Kvernaland har pekt på et annet område i Rogaland som heter Gismarvik. Her ligger det ferdig en pukka tomt på 5000 mål fjellgrunn. Slike alternativer må vurderes, sier Anne.

– Mye av industrien og arbeidsplassene her i Rogaland er bygget opp rundt oljen. Med nedgang i oljeindustrien er det store industrilokaler som står tomme slik som på Forus. Disse kan gjenbrukes til annen og ny industri som et datasenter.

Manglende nasjonal politikk

Om Anne fikk bestemme over jordvernpolitikken i Norge ville hun innført forbud mot opsjonsavtaler og et sterkere vern av matjorda. Hun ville innført strengere krav til at den enkelte kommune må sette tak på hvor mye av dyrka mark som skal tillates omdisponert, og en klar og tydelig jordverngrense.

– Dersom lønnsomheten i jordbruket og bondens inntekt hadde vært bedre enn det den er i dag, tror jeg det ville vært lettere for mange å takke nei til tilbudet om en opsjonsavtale, avslutter Anne.

Fakta:

Bakgrunn for saken

• Time kommune har hatt planen for bygging av et datalagringssenter på 1800 mål jord i området rundt Kalberg, Kverneland og Frøyland på Jæren på høring.
• Starsforvalteren i Rogaland la på bakgrunn av nasjonale og regionale hensyn inn faglige råd og innsigelse til deler av planforslaget.
• Saken ble behandlet i formannskapet i Time kommune 27. april 2021. Etter mekling med Statsforvalteren i Rogaland trakk denne sine innsigelser, og en godkjennelse av omdisponering av matjord ble fattet i kommunestyret 15. juni 2021.
• Det internasjonale konsulentselskapet Boston Consulting Group (BCG), har estimert at det er behov for 60 nye store datasentre i Europa innen 2020. Norge har flere fortrinn: Kaldt klima med stabile temperaturer, konkurransedyktige kraftpriser, sterkt og stabilt nett, fornybar energi, stabil økonomi og stabilt politisk klima, ifølge «Planprogram for kommuneplanenes arealdel – Fase 2 Norconsult/Time kommune».
• Det er knyttet usikkerhet til hvor mye sysselsetting dataanlegget vil kunne skape, men det er anslått mellom 3200 til 6200 årlige arbeidsplasser på lang sikt på Jæren, i følge «KU-rapport for Kommuneplanens arealdel-Fase 2, Norconsult 2020».

Time kommune

Time kommune ligger i Rogaland fylke, midt på Jæren og med et variert næringsliv. Med plassering midt i matfatet er Time også en viktig jordbrukskommune. I Time er det korte avstander mellom by og land og kort avstand til Stavanger og flyplassen på Sola (Kilde: Time kommune).