Queer and Loathing – skeiv kultur, pride og Oslo XL

Pridefestivalen er en lang fest. Det vet vi. I tillegg er det en synliggjøring av skeive i samfunnet. Et arrangement som sier at vi finnes. We’re here and we’re queer! Men Pride er enda mer. Dette med synlighet er viktig med hensyn til den kulturelle biten som PRIDE fronter. Under festivalen vil du som publikummer finne skeiv kunst, film, performance og litteratur både i Pride Park og på Pride House. Dessverre er skeiv kunst og kultur en sjelden begivenhet i Oslo.

Innlegg av: Martine Næss Johansen. Sjef for pridebloggen, religionshistoriker, pride-entusiast, forfatter av «Hvite jenter kan ikke synge blues« og kaffefrelst.

«En av grunnene til at San Francisco ble et mekka for skeiv kultur var artikkelen til Paul Welch; HOMOSEXUALITY IN AMERICA i LIFE MAGAZINE (1964) og et ikonisk bilde av interiøret fra THE TOOLBOX, tatt av Bill Eppridge.» [1]
– Bettie-Sue Hertz
Director of Visual Arts, Yerba Buena Center for the Arts

Bildet viser røykende menn ikledd lærcaps foran et veggmaleri av Chuck Arnett som avbilder og gjenspeiler mennene foran maleriet. Jeg ser for meg at tanken bak uttalelsen til Hertz kan være at et slikt bilde på innsiden av LIFE MAGAZINE, med utallige lesere over hele USA, var som et digert Batsignal på en klar nattehimmel. Lyset som meddelte en allment tilgjengelig beskjed om at det finnes et sted skeive kan dra. Selve den skeive drømmen om San Francisco. Og det er ingen tvil om at San Francisco i seg selv er blitt et symbol på homokamp.

Mike Caffee, som arbeidet på THE TOOLBOX, avviser at artikkelen økte besøksantallet til baren. Allikevel er det tenkelig at å se en representasjon av «seg selv» i det største magasinet på markedet hadde en stor innvirkning på hvordan skeive så vel som heterofile anså San Francisco. Et sted for «degenerates» eller et sted man kunne være «fri», eller helt enkelt et sted man ble sett uten å bli fengslet.

I november var det debatt på Litteraturhuset med LLH og lokalpolitiske aktører om Oslo bys handlingsplan for LHBT der det stod at «Oslo skal være ‘Extra Large’ – den beste byen i Norge og Europa for lhbt-personer og skeive». Dette i en by som i liten grad inkluderer skeive uttrykk innenfor sine egne kulturelle institusjoner (museer, gallerier, biblioteker og andre offentlige arenaer). Dette er en interessant motsetning. Debatten omhandlet i stor grad budsjett til å gjennomføre profesjonelle tiltak for å nå frem til unge og utsatte individer. Ingen nevnte behovet for skeive kulturelle uttrykk under debatten.

Etter at THE TOOLBOX ble revet stod bare enn vegg igjen, veggmaleriet til Arnett, som dermed ble til et offentlig kunstverk som avbildet innsiden av en skeiv bar og plasserte tilskueren midt i handlingen. Midt i all homoherligheten. At dette kunstverket avbildet i LIFE ledet til en slags nasjonal pilgrimsferd for homofile i USA er en fristende forklaring på San Franciscos blomstrende skeive miljø. Men som Caffee fastslår så var i alle fall THE TOOLBOX allerede rykende populært. De skeive var der lenge før Welch og Eppridge ankom. De dokumenterte bare hva de så. Viktigheten av denne dokumentasjonen ligger ikke i skapelsen av noe nytt, men representasjonen og informasjonen som videreformidles til utenforstående og skaper forståelse og tilhørighet. En identitetsdannelse om du vil.

En kompis av meg flyttet til Oslo årevis etter å ha lest Gudmund Vindlands Villskudd Stjerneskudd. Han flyttet ikke på grunn av boka altså. Men etter å ha funnet seg til rette i hovedstaden lette han etter miljøet Vindland beskriver. Han ankom med forventninger om en lignende kultur nå som da boka ble skrevet, uten å oppleve at han fant dette.

Kultur er i konstant endring, og representasjon av en kultur er ikke ment å være varig. Allikevel vil jeg påpeke at det er viktig å dokumentere hvor en kultur befinner seg til enhver tid. Det er endringene som gjør det interessant å fortsette å lese historie og dokumentere disse skiftene, være det gjennom billedkunst, en magasinartikkel eller skjønnlitteratur. Dette er hvordan vi blir klar over hvor vi kommer fra og hvor vi er nå.

Skeivt Arkiv er endelig i gang, mye takket være Kim Friele og fantastisk mennesker ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Dette er en god start på å nøste opp i noe som i for lang tid har blitt utelatt fra kulturinstitusjonene våre. Representasjoner av skeive mennesker i samfunnet. Men her vil jeg også påstå at vi trenger mer fokus og plass til skeive kulturelle uttrykk.

Jeg vil derfor oppfordre deg, kjære leser, til å delta på kulturarrangementene på Pride House og Pride Park under festivalen. Dette er definitivt like viktig som hvilken DJ som snurrer på rockerfeller eller hvilket politisk parti som deltar i paraden. Om Oslo by skal bli «Europas skeiveste hovedstad» slik byrådet (og resten av oss) ønsker må vi faktisk ta tak i den virkelige drivkraften bak homokampen, nemlig homokultur.

Innlegg av: Martine Næss Johansen. Sjef for pridebloggen, religionshistoriker, pride-entusiast, forfatter av «Hvite jenter kan ikke synge blues« og kaffefrelst.