The politics of peeing - Et slag for unisex-toalettet

Etter Josefin Winthers innlegg som kickstartet denne bloggen har jeg tenkt mye på innlegget. Når jeg må pisse etter et par øl, går jeg inn på det toalettet som er ledig. Dame eller Herre spiller ingen rolle. 

Innlegg av: Martine Næss Johansen. Sjef for pridebloggen, religionshistoriker, pride-entusiast, forfatter av ``Hvite jenter kan ikke synge blues`` og kaffefrelst.

Dette er ikke en politisk øvelse, men heller en praktisk handling. Og jeg ser ingen grunn til å be om unnskyldning. Jeg har fått et par rare blikk fra jenter i køen og fyrer ved urinalene. Men oftere er det slik at jenter som står i kø følger eksempelet mitt, med et flir om munnen. Som om de bryter en uskreven regel for første gang. Det er mer enn litt sjarmerende. Fyrer pleier å smile og nikke gjenkjennende. De har sett køen til jentetoalettet. De forstår. Så hvorfor gjør ikke alle dette?

Kompisen min Kai mener at dette er lettere for kvinner enn for menn. At menn på en jentedo får kommentarer. Og når dette overrasker meg, ler han og sier at det kanskje har med treffsikkerhet å gjøre. Ingen liker søl. Så hva om menn som urinerer på jentetoaletter forventes å sitte ned? Kan det være en løsning? Så kommer sikkerhetshensyn. Er det større sjanse for kvinner å bli voldtatt om menn tillates å benytte seg av begge toalettene enn sjansen er ellers i hverdagen?

Vi må i så fall være enige om at dette med «sikkerhetshensyn» henger sammen med to sosiale hypoteser:
1) Denne ligningen: KJØNNSUTTRYKK = KJØNN = LEGNING.
En ligning som vi nå etter noen uker med kjønnsblogglesning bør vite at ikke går opp. Transmenn, transkvinner, homofile, lesbiske og alle imellom og utenfor må fortsatt pisse.
2) I tillegg går vi ut ifra at alle menn er potensielle voldtektsmenn.
Et utgangspunkt som jeg antar de fleste av oss er ukomfortabel med og enige i at er like feilslått som punkt 1).

Forfatter og selvutnevnte superbutch Ivan Coyote sier at hun foretrekker når hennes feminine jentekjæreste følger henne inn på jentedoen og spør høylytt om hun har en tampong å låne henne, for å signalisere til omverden at «ja, Ivan er en kvinne. En tøff kvinne». Slik føler hun seg tryggere, fordi omgivelsene blir beroliget. Dette burde strengt tatt være unødvendig. Vi er alle, som regel, på WC av samme grunn. Og da er det vel ikke så nøye hvilket utstyr vi har til å utøve denne nødvendige handlingen med.

Vi i det norske samfunnet akker oss over andre samfunn der menn og kvinner sitter i separate klasserom (under den forutsetning at begge kjønn får undervisning overhode), må be i ulike etasjer, spise atskilt osv. Samtidig så lager vi de samme distinksjonene i hodene våre og skaper både reelle og usynlige dører å krasje inn i. Dører som låser noen ute og andre inne. Noe som leder til at flere ser seg nødt til å holde seg lengre enn nødvendig.

Kjønn trenger heller ikke å være definert av kropp og biologiske hensyn. En av mine store idoler er iO Tiller Wright, som sa i et intervju for StyleLikeU sin serie What’s Underneath, at hun er komfortabel i kvinnekroppen sin. Har alltid vært det. Men da en mannlig kollega sa at han liker å ha på seg «feminine» ting som neglelakk uten at dette endrer det faktum at når han legger seg om natten er han en mann, så gikk et lys opp for iO. Når iO legger seg er nemlig iO en mann. Jeg vet derimot ikke hvilken dør som iO bruker i dagslys.

Jeg har stått i dokø med transseksuelle og sett en lettelse i blikket deres når jeg velger herredoen. Som om dette i seg selv gjør valget lettere for dem. Som sagt; hvilken dør jeg velger er for meg ikke en politisk handling, men noen ganger kan det kanskje være det også? Jeg skal ikke påstå at dette valget alltid har en betydning for andre enn meg selv. Uansett hvem jeg står i kø med. Og for meg har det som sagt heller ingen reell betydning. Så om vi gir slipp på kravet om å benytte seg av det toalettet med tegningen som ligner mest på deg, så kanskje vi kan gi litt mer slipp innen andre arenaer også? De tegningene ligner sjelden på noen av oss uansett.

Innlegg av: Martine Næss Johansen. Sjef for pridebloggen, religionshistoriker, pride-entusiast, forfatter av ``Hvite jenter kan ikke synge blues`` og kaffefrelst.