– Vi kommer alltid tilbake

Flåten ruller ned Karl Johan, Oslos hovedgate. Den er fylt med festglade bergensere og sympatisører for byen mellom de syv fjell. Den er fylt med både homser, lesber, transpersoner, bifile, heterofile, skeive og en hel del andre definisjoner. 

Innlegg av gjesteblogger: Joakim Aadland. Leder av Regnbuedagene i Bergen 2015, Kommunikasjon,- og informasjonrådgiver hos LLH Bergen og Hordaland. Foto: Ingrid Linde Bakken

Fra bilens anlegg strømmer lyden fra Bergensbandet Razika sin sang «Oslo» og treffer tilskuerne med et brak. «Å kjære Oslo, du ser så bra ut, men du har ingenting for oss» lyder teksten. Vi synger ikke med, vi skriker. På forhånd har vi blitt bedt om å skru ned musikken på Karl Johan, men det skjer ikke. Hele Oslo skal vite at Bergen har ankommet.

Flåten hopper opp og ned der den ruller forbi Hard Rock Café, og det danses så mye at det kaster skygge over aerobictimene på Sats.

Dagens konferansierer, Brita Møystad Engseth og Per Sundnes prøver å komme med noen morsomme kommentarer om flåten som ruller forbi dem, men det hele er forgjeves. Ikke en mikrofon i verden kan få dem til å bli hørt over den overdøvende jubelen som kommer fra flåten. Himmelen over oss er grå og skyene er tunge av regn. Regn som snart skal vaske over hovedstaden. Regn som får oss til å føle oss hjemme. Vi har tatt med oss et lite, men lidenskapelig stykke Bergen og plassert det mitt i Norges hovedstad under selveste Oslo Pride.

Gatene er fylt med flere mennesker enn jeg noen gang ville brukt tid på telle. Glade mennesker. Jublende mennesker. Dansende mennesker. Mennesker som klemmer. Mennesker som kysser. Blikket mitt møter en kjekk mann på gateplan. Han smiler. Jeg smiler. Kanskje var det han jeg matchet med på Tinder tidligere på dagen? Ikke vet jeg. Jeg beveger blikket mitt videre, og har ikke lyst å blunke i frykt for å gå glipp av noe. Himmelen byr kanskje ikke på regnbuen, men den er å se i flagg, bannere, t-skjorter og mennesker. Hadde ikke kjærlighet vært noe abstrakt, ville jeg brukt et bilde av hva jeg så som illustrasjon på hvordan kjærlighet ser ut. Det er vakkert.

Det er ikke den bergenske invasjonen av hovedstaden som gjør at dette er mitt beste minne av Oslo Pride. Faktisk så er jeg ikke i paraden som bergenser. Heller ikke som homo eller mann, men først og fremst som menneske. Jeg er både stolt bergenser og stolt homo, men jeg er enda stoltere menneske. Det er nettopp det som gjør dette til mitt beste minne fra Norges største pride-festival. At vi alle samles som mennesker for å hylle menneskers rett til å elske den man vil og bestemme over sin egen kropp. Det er det Oslo Pride handler om for meg.

Så da sier jeg som Razika synger videre; kjære Oslo, vi kommer alltid tilbake!

Innlegg av gjesteblogger: Joakim Aadland. Leder av Regnbuedagene i Bergen 2015, Kommunikasjon,- og informasjonrådgiver hos LLH Bergen og Hordaland.