Kan vi sette pris på "føling i fjæra"?

Mange land, deriblant Norge, har sluttet seg til ideen om “blå vekst”. Det betyr at mye av den økonomiske veksten i årene framover planlegges å komme i kyst- og havnæringer. I Nord-Norge er det mange planer for økt næringsaktivitet i kystsonen. Blant annet så har kommunene Balsfjord, Karlsøy, Lyngen, Målselv og Tromsø vedtatt en felles kystplan som innebærer en økning i lokaliteter avsatt til oppdrett. I tillegg til planer for oppdrett i kystsonen, så har det blitt etablert nye fisketurismeanlegg langs kysten i nord og det foreligger planer om mineralnæring som inkluderer sjødeponi i nord. Hva betyr så alt dette for andre verdier knyttet til bruk av kystsonen eller "fjæra"?

Sosial bærekraft

Næringsutvikling basert på bruk av natur må ikke bare være økologisk og økonomisk bærekraftig, den må også være sosialt bærekraftig. Med sosial bærekraft mener vi at befolkningen, eller skal vi si "folk flest", aksepterer utviklingen. I ivaretakelse av sosial bærekraft ligger det at vi bør balansere næringsutvikling mot vår felles bruk av allmenningen til fritidsformål osv. De ressursene som «blå vekst» strategien gir næringsaktører tilgang til, har alle en såkalt alternativ-verdi. Denne alternativ-verdien er knyttet til den velferden eller nytten som ressursene representerer hvis de er allment tilgjengelige. Utfordringen her er at mens næringsaktører kan operere med priser og økonomiske verdier knyttet til bruk av naturressurser, så kan verdien av befolkningens bruk av disse ressursene som oftest ikke måles i penger. For hva er verdien av grilling i fjæra, fiske til et sommerkveldsmåltid, bade i sjøen, eller bare lytte til stillheten i fjæra? Det er vanskelig for politikerne å ta gode beslutninger om hvordan samfunnet skal bruke våre felles naturressurser, når noen verdier kan måles i kroner og øre mens andre verdier "går under lupen". Spørsmålet er da om det er mulig å sette en pris på «føling i fjæra»? (Jamfør festivalen med samme navn).

Verdsetting av allmenngoder

I prosjektet MarES har vi forsøkt å gjøre nettopp dette. Vi har utført et såkalt valgeksperiment med utgangspunkt i nevnte kystplan for Tromsøregionen, planene for gruvevirksomhet og sjødeponi i Repparfjorden og mulig vekst i turistfiskenæringen i Nord-Norge. I valgeksperimentet presenterte vi disse vekstplanene som ett alternativ eller scenarie. Parallelt med dette presenterer vi andre scenarier der den planlagte næringsaktiviteten enten ikke finner sted, eller den finner sted i redusert i omfang. Dersom respondentene velger alternativene med lav eller ingen næringsaktivitet, og med det lavere sannsynlighet for konflikt med andre sosiokulturelle verdier, så må disse oppgi en vilje til å betale mer i skatt som kompensasjon for bortfall av de nærings-/samfunnsinntektene og arbeidsplassene som næringsaktiviteten ville bidratt til. I valgeksperimentet beskrives både fordelene med den planlagte næringsvirksomheten, som skatteinntekter og sysselsetting, og ulempene, som fare for forurensing og skade på marine økosystem. Den betalingsviljen som respondentene oppgir for de alternative scenariene, bidrar til at vi kan beregne verdien av økosystemtjenestene som kysten representerer for allmennbrukere.

Oppdrettsnæring

Så hvilken pris setter våre respondenter på de «gratis» tjenestene som vi nyter godt av langs kysten? Når det gjelder kystplanen, så beregnet vi hva det var verdt for folk som bor i de fem kommunene som planen omfatter med en mindre vekst i oppdrettslokaliteter enn det som det er lagt opp til i planen. Resultatene viser at det viktigste for respondentene er å minimere potensiell forurensing av havbunnen. For dette var hver person villig til å betale rundt 600 kroner mer i skatt per år. De vi spurte var også villige til å betale for å redusere faren for at oppdrett påvirker kysttorsken negativt. Her var betalingsvilligheten 260 kroner per år. Noe overraskende var det at de som deltok i undersøkelsen bare var villige til å betale rundt 170 kroner per år for å redusere mulige negative effekter på villaksen. Når det gjelder mulig reduksjon i kvaliteten på opplevelser i kystsonen som følge av utsikt til eller støy fra oppdrettsanlegg, så var det lav betalingsvilje blant respondentene. Vi tolker dette siste som at de ikke synes at det å se oppdrettsanlegg eller høre lyd fra slike anlegg er sjenerende.

Oppdrettsanlegg (Foto: Andrey Armyagoy)

Fisketurisme

Når det gjelder fisketurisme, undersøkte vi først om folk var villige til å betale mer skatt for at myndighetene skulle jobbe mer for å øke kysttorskbestandene, noe de var. Hver person var i snitt villig til å betale over 900 kroner mer i skatt per år for alternativet "økte kysttorskbestander". Videre ba vi respondentene om å angi hvordan de ønsket å fordele kysttorskressursen mellom kystfiskere, fisketurister og norskbosatte fritidsfiskere. Her var det en helt entydig tilbakemelding om at folk ikke ønsket å regulere yrkesfiskerne strengere, mens de aksepterte at de selv som fritidsfiskere ble strengere regulert, forutsatt at også turistfiske ble strengere regulert. I de to nevnte undersøkelsene (økning i kysttorskbestand og ressursfordeling) var resultatene relativt klare og entydige.

Foto: Julide Ceren Ahi

Gruvenæring

Vi fant ikke like klare resultater i gruveundersøkelsen. Der spurte vi om folk var villige til å betale mer i skatt for å få redusert planene for ny gruvevirksomhet i Repparfjorden. Vi tok imidlertid ikke opp diskusjonen for eller imot gruvevirksomheten. Også her var det potensiell forurensingen av havbunnen som var det viktigste for folk. Hver person var i snitt villig til å betale over 1000 kroner i skatt for at gruveselskapet skulle gjøre tiltak slik at havbunnen fortest mulig skal rehabiliteres i kjølvannet av sjødeponi. Respondentene var også villige til å betale 550 kr per person for å unngå potensielle negative effekter av gruvevirksomheten på villaksen i Repparfjordelva.

Studien vår representerer altså et forsøk på å finne priser på goder eller økosystemtjenester som ikke omsettes i et marked. Det er snakk om goder som ikke har en pris, men som til tross for dette er viktige for vår velferd, rekreasjon osv. Problemet er som nevnt at disse verdiene ofte blir oversett av beslutningstakere fordi de ikke så lett kan fremstilles i økonomiske termer. Følgene av dette kan være at det tas politiske beslutninger som ikke er optimale for samfunnet som helhet.

Om prosjektet MarES

Forskningsprosjektet MarES – Changing use and values of marine ecosystem services in Arctic Norway har fått støtte fra Norges Forskningsråd (MARINFORSK) i perioden 2017-2020. Prosjektet har vært ledet av professor Margrethe Aanesen ved Norges fiskerihøgskole ved UiT. I tillegg har professor Claire Armstrong, professor Vera Hausner og stipendiat Julide Ceren Ahi deltatt fra UiT. Nasjonale samarbeidspartnere har vært Akvaplan-niva, NMBU, Universitetet i Stavanger og Menon. Prosjektet har hatt en internasjonal ekspertgruppe bestående av økonomer som jobber med verdsetting av naturressurser fra Storbritannia, Danmark og Canada, og en styringsgruppe med representanter fra Fiskeridirektoratet og Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Troms.

Teksten er en revidert versjon av et tidligere innlegg ved M. Aanesen på blogg.uit.no

Les mer på hjemmesiden for prosjektet MarES: https://uit.no/research/mares