Skatt og avgift på tap

Tap på fordringer er blitt et viktig kontrollpunkt for skattemyndighetene både når det gjelder skatt og avgift. Deres tolkning av reglene på området er til dels hardhendt.

Når en næringsdrivende selger en vare eller en tjeneste må vederlaget tas til inntekt og det må betales skatt av beløpet. I de aller fleste tilfeller skal det også beregnes 25 % merverdiavgift som må innbetales til staten. Dersom kjøperen har økonomiske problemer og ikke betaler, vil vel de fleste tro at det er en enkel sak å få reversert dette, slik at man ikke ender opp med å betale skatt og avgift på tapte penger. Så enkelt er det likevel ikke i praksis. Overraskende ofte ender slike saker med konflikt fordi selskapene og skattemyndighetene forstår regelverket forskjellig.

Reglene for tapsavskrivning er i utgangspunktet harmoniserte på skatte- og avgiftsområdet. I avgiftsretten er det imidlertid ikke gitt noen adgang til tapsføring etter en begrenset sjablongmessig nedskriving av kundefordringer, slik det er i skatteretten.

Utgangspunktet for reversering av skatt og avgift er uansett like, dvs. at reversering kan skje når en utestående fordring må anses som «endelig konstatert» tapt, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne. Hva som skal anses som endelig konstatert tapt er det redegjort nærmere for i forskrift. Her fremgår bl.a. at dersom det har blitt foretatt tvangsinndriving eller inkasso som har vært forgjeves, er vilkåret oppfylt. Likeså er fordringen ansett som endelig konstatert tapt dersom konkurs- eller likvidasjonsbehandling i skyldnerens bo gjør det klart at bomidlene ikke gir eller ikke vil gi fordringen dekning. So far so good. Eller i alle fall “good enough”.

Problemet og uenighetene mellom de skatte- og avgiftspliktige på den ene siden, og skattemyndighetene på den andre, oppstår særlig i de tilfellene der det kan påvises et såkalt interessefelleskap mellom leverandør og kunde, for eksempel at de begge er tilhørende samme konsern. At et interessefellesskap mellom partene alene ikke er nok til at et tap kan nektes ført til fradrag er tidligere fastslått flere ganger, bl.a. i Eidsivating lagmannsretts dom 10. januar 1977 (Trysil Systemhus AS). Likevel fortsetter skattemyndighetene å legge betydelig vekt på dette.

En variant av problemet er at skattemyndighetene ofte konkluderer med at fordringen anses for å ha skiftet karakter fra kundefordring til finansiering/lån, nettopp pga. interessefellesskapet mellom leverandør og kunde.

I en nylig avsagt klagenemndssak (SKNS1-2017-137) kom Skatteklagenemnda i stor avdeling til at det ikke forelå en ordinær kundefordring som kunne tapføres nettopp fordi fordringen måtte anses å ha skiftet karakter til finansiering/lån. Bakgrunnen for konklusjonen var særlig at styreleder og daglig leder i utleieselskapet, også var med i styret i leietakerselskapet, i tillegg til at han var majoritetsaksjonær i både utleieselskapet, og leietakerselskapet, i deler av perioden som tapsfordringene gjaldt. Videre er det tillagt vekt at misligholdsperioden hadde vart i 16 måneder, at tapets størrelse var stor, og at utleieselskapets oppførsel for øvrig med betydelig reduksjon av husleien og ingen utsendelse av skriftlige purringer mv. ikke var slik den ville ha vært dersom det hadde vært snakk om uavhengige parter. På denne bakgrunnen sluttet Skatteklagenemnda seg til sekretariatets forslag til innstilling om at fordringene ikke kunne anses som ordinære kundefordringer (som ville gitt rett til reversering av avgift). At utleieselskapet har en eiendom som er tilpasset trykkerivirksomhet (en bransje som har store utfordringer), og at utleieselskapet faktisk fikk inn en annen leietaker for deler av arealet, ble ikke tillagt vekt. Dette til tross for at to av tre medlemmer ved Skatteklagenemndas opprinnelige behandling av saken (i alminnelig avdeling) hadde lagt betydelig vekt på dette.

Reglene om tap på fordring kan synes enkle nok. Realiteten er at det ikke alltid er like enkelt å forstå hva det er den næringsdrivende skal gjøre for å passere «reverserings-testen». At reglene praktiseres strengt er uansett klart. Det er derfor viktig å trå varsomt, og ta hensyn til den praksis som foreligger på feltet. En rask og overfladisk behandling i årsoppgjøret er ofte ikke nok. Dette gjelder særlig i de tilfellene der det er interessefellesskap mellom leverandør og kunde. God dokumentasjon og håndtering er viktig, slik at man ikke ender opp med tap, både når det gjelder selskapsskatt, merverdiavgift og tilleggsskatt.

Teksten er opprinnelig publisert som en kronikk i Finansavisens skatteserie lørdag 5.5.2018.