Barn og unges medievaner er på vei til å bli et demokratisk problem!

De tradisjonelle mediene i Norge bør skjelve i buksene. Kantars årlige undersøkelse Medietrender UNG viser at utviklingen fortsetter i samme retning som den har gjort i en årrekke for norske, redaktørstyrte medier: Nedover.

Og dette kommer, paradoksalt nok, ikke som en overraskelse på noen. Trenden har vært tydelig i mange år. Gjør vi noe med det? Hvis ja, hva da? Og hvorfor funker i så fall ikke det vi gjør?

Klar trend

Hvis jeg spør deg: Hva er de to viktigste mediene for barn i Norge? Da tipper jeg du svarer: NRK Super og papiravisen Aftenposten Junior. Men er de egentlig det?

Lineær-TV for barn og unge er døende. Det har sunket nærmere 80 prosent de siste ti årene. At trenden vil snu, er like sannsynlig som at personsøkeren vil komme tilbake.

Det er flott med Maskorama, Kvelden før Kvelden, Eurovision og en og annen direktesendt sportsbegivenhet, men barn i dag forholder seg til like ca. mange lineære NRK-programmer i løpet av ett år som vi voksne gjorde i løpet av én dag da vi vokste opp.

Hvis du spør barnet ditt om hvilken kanal disse programmene går på, er det slettes ikke sikkert en gang de vet det er NRK. Men dette er gammelt nytt. Barn og unge er superstrømmere og har vært det i mange, mange år allerede.

Flytter seg vekk

Så la oss se nærmere på strømmetallene til NRK Super. De kan slå seg på brystet med at de er større enn Netflix i alderen 3–11 år. Det høres jo både sunt, bra og regelrett imponerende ut.

Men la oss zoome litt inn på seerandelenes virkelighet her:

Tallene er ganske tydelige. I takt med at barna får bestemme mer over hva de ser på, så fjerner de seg fra NRK Super og flytter seg til andre plattformer. 74 prosent av norske 10-11-åringer ser IKKE på NRK Super ukentlig.

«Førstegangstjenesten»

Ser vi på målgruppen 13–18 år, lykkes NRK med Førstegangstjenesten. Serien har kapret alle plassene på topp ti over det mest strømmede programmet i nevnte målgruppe.

Topp for komiker Herman Flesvig og resten av gjengen bak serien. Katastrofe for NRK. Med mindre de har brukt 400 millioner på serien og ser seg fornøyd med at de når hele ungdomsgenerasjonen med én utrolig god, men også lettbeint underholdningsserie.

Hvis du spør tenåringen din hvem som har laget Førstegangstjenesten, tipper jeg de fleste vil få svaret «Herman Flesvik». Ikke NRK. Akkurat nå bærer én mann av ca. 3600 NRK-ansatte hele tenåringsgenerasjon for NRK nesten alene.

Flesvig har selvsagt en skokk dyktige NRK-medarbeidere rundt seg, men det er ikke poenget. Poenget er at én suksess i denne målgruppen er alt for svakt for Norges største mediebedrift.

Samfunnsoppdraget

Hvis jeg møter ett voksent menneske til i et middagsselskap som sier «Men Skam var jo en bra ungdomsserie, da», tilter det for meg! Skam ble laget i 2014! Mange av de som var i puberteten da, har selv rukket å få barn nå!

NRK bør ha 5 x førstegangstjenester og 4 x Skam hvert eneste år. I tillegg til å være den mest populære nyhetstjenesten for unge nordmenn og lykkes i svært større grad å nå ut til barn og unge med liv- og samfunnsrelatert innhold. Det er samfunnsoppdraget!

Det samme gjelder faktisk TV 2. Og Dagbladet. Og Aftenposten. Selv om de får mindre i mediestøtte enn NRK, har de også en stor del av ansvaret for å lykkes med å nå de unge i mye større grad enn de gjør i dag.

Aftenposten Junior er for all del nydelig. Men det er med all respekt en abonnementsavis i papir som leses av 9 prosent av 3–11 åringer.

VG på topp

Av de store nyhetsnettstedene er det kun ett som kan tillate seg selv å klappe seg på skulderen tallmessig. Det er VG. «Hele» 32 prosent av 12–19 åringer er daglig innom VG. Det til tross for at VG.no har svært lite, om noe, nyhetsstoff tilpasset målgruppen.

VG ser ut til å være i best posisjon til å løfte en god nyhetssatsing for barn og unge. NRK Supernytt og Aftenposten Junior er bra, men ikke i nærheten nok. Disse hensynene er det utrolig viktig at myndighetene har falkeblikk på i fordeling av mediestøtte.

VG Junior hadde mest sannsynlig eksistert for flere år siden hvis VG hadde sett en økonomisk modell for det.

Reklame mot de yngste målgruppene er ikke lov. Abonnementstjenester for barn og unge er som kjent ikke spesielt gunstig da barn i særdeles liten grad selv kan velge hva de abonnerer på. Heldigvis, må vi vel si.

Tilgang til nyheter og god journalistikk er vel heller ikke noe de 115.000 barna i lavinntektsfamilier skal være unntatt. Det tror jeg faktisk det er bred politisk enighet om.

Nyhetsjakt på Tiktok

Jeg tipper VG junior ville være en stor og svært viktig nyhetskilde for barn og unge i dag om den fantes.

Mens vi mimrer om Skam og klapper for Førstegangstjenesten, sitter barna våre enten på gratisversjonen av VG.no på leting etter saker som er relevant for dem. Enda mer sannsynlig er det at de sitter og henter kunnskap og «nyheter» fra Tiktok og Youtube.

Vi har all grunn til å være stolte av norsk presse og våre redaktørstyrte mediehus. De tar jobben sin som den fjerde statsmakt på alvor. De lager journalistikk i verdensklasse. De har integritet, kompetanse og vi kan stole på dem. Bare så synd at den kommende generasjonen ikke får det med seg.

Myndighetene må utarbeide tilskuddsordninger som gjør at de redaktørstyrte mediene som faktisk evner å nå de unge generasjonene får midler til å gjøre mer av det som funker.

Være til stede

Medieeierne NRK, Schibsted, Amedia og Egmont m.fl. må også løfte denne samfunnsutfordringen inn i styrerommet og bestemme seg for å være løsningen. Både fordi det er deres krystallklare samfunnsansvar, men også for å overleve.

Det er snakk om deres fremtidige kunder. Dagens unge kommer ikke til å skjønne «at personsøker er bra» bare de blir gamle nok. Norsk Presseforbund må få på plass Barnas Vær Varsom-plakat og aller helst et UPFU - et pressens faglige utvalg for unge.

Og vi alle, foreldre, lærere, medier og myndigheter, må bli mye flinkere til å være til å være til stede på plattformene barna våre befinner seg, i stedet for å satse på plattformene vi skulle ønske de var på.

Vi er helt avhengige av mediekritiske barn som forstår verdien av redaktørstyrte medier. Men da må vi i mye større grad evne å gjøre oss verdifulle for dem.
Hvis ikke har vi et stort demokratisk problem.