Bever i gryta

Hvem skulle tro det smakte så godt med bever?

Foto: Eivind Stuevold

Endelig skal vi få smake beverkjøtt, en råvare Ugress og Ufisk-spalta har jakta lenge på. 

Tekst: Dag Rønning

Med velvillig hjelp fra Ole Lauglo, leder i Trondheim Viltråd, ble vi til slutt tipset om Knut Stølen som ifølge Lauglo er en habil og ivrig jeger.

Vel oppe i Stormyra boligfelt, rett øst for Tanem bro, møtes vi av Stølen og hans tre hunder: Eros, Fernando og Dennis. To labradorer, den ene for gammel, og den andre for hofteplaget til å duge på jakt, mens Dennis, en beagle, er et unikum på både elg-, hjort- og rådyrjakt – noe Stølen bruker minst en måned i året på.

Den ivrige jegeren og friluftsmannen er også en av få som interesserer seg for beverkvoten Trondheim kommune tilbyr i år, kanskje skyldes det at han tilbrakte mye av barndommen på familiehytta i Vegårdshei i Aust-Agder fylke.

Topp pels

Fra naturens hånd fantes beveren nær sagt overalt på det eurasiatiske kontinent. Fra Kina til Irland, fra Sibir til Middelhavets kyster var de tallrike i elver, bekker og dammer. Sannsynligvis, helt fra siden pels var enerådende som klær, ble beveren hardt beskattet. Beverpelsen er sterk og vakker, under de stive dekkhårene ligger en sterkt isolerende underpels med opptil 23 000 hår per kvadratcentimeter. Kanskje skyldes det også at den ikke springer like fort som en del annet vilt, kanskje skyldes det også kjøttet, som visstnok skal være velsmakende. Da man etter hvert også fant ut at beverens urinsekret inneholder castoreum – et vidundermiddel innen tidlig folkemedisin – var den arme gnagerens skjebne nærmest beseglet.

Les hele reportasjen med oppskrift på bevergryte i aprilnummeret av Sorgenfri