​ Trang fødsel for Tyholttårnet

Foto: Lena Knutli

Tekst: Stian Moan Folde

Voldsom krangel, maktkamp, beskyldninger om bevisst underbudsjettering og en haug tilfeldigheter måtte til før byen fikk sitt landemerke. I år fyller tårnet 30 år, og fremstår fremdeles like futuristisk som da det ble bygd.

«Et praktbygg, et monument over moderne kultur, en enestående kulturattraksjon, et landemerke og en pryd for byen», ble det messet fra talerstolen da Tyholttårnet ble åpnet med pomp og prakt 22. mai 1985. Men veien dit var svært konfliktfylt.

En betongkjempe strekker seg mot solen, en glassfasade og bleke malerier skjuler det forsteinede trollet som byggeprosessen var.

Ut vinduet

Vaktmester Kåre Hiland tar oss med helt til toppen av Tyholttårnet. Gjennom restaurantens kjøkken, opp en vindeltrapp, forbi veggmalerier av ballonger skjult for offentligheten. Inn på et kontor, stopp. Her kommer vi ingen vei, tror vi.

– Døren borti gangen er litt vrien, så vi klatrer bare ut vinduet her, sier Hiland.

Omtrent åtti meter over bakken skyver han til side et spisebord, og finner frem nøkkelknippet. Hengelåsen på vinduet er svær. Vinduet åpner seg, og vinden kiler litt på issen.

– Vi må være forsiktige, det er ikke noe rekkverk her, sier Hiland.

Én meter bort til avgrunnen. Vi trår forsiktig. Vi skjønner poenget med hengelåsen. Journalisten går ti skritt, men må snu. Suget kjennes i mellomgulvet.

En vill idé

Byens landemerke med utsiktsterrasse og restaurant ble til på grunn av en vill idé, og på tross av motstand fra mange hold. Televerkets agenda var klargjøring for en ny tid innen telekommunikasjon, radiolinjenett, mobiltelefon, satellitt, personsøking og kabel-tv. De hadde ikke plass til dette tøyset. På den andre siden av bordet satt entusiastene som ikke tok et nei for et nei. Tårnet ville sannsynligvis ikke blitt et landemerke slik det står i dag, hvis de hadde ant hvor dyrt det ble. Hele prosjektet var på konkursens rand før det var kommet skikkelig i gang.

På åpningsdagen ble farskapet til tårnet tilkjennegitt stasjonsteknisk sjef i Trondheim teleområde, Einar Berg. Han fikk ideen flere år tidligere, da han allerede i 1966 begynte som inspektør i Televerket. Han klatret mastene som den gang sto der.

Journalisten tar mot til seg, og klatrer opp en liten stige til høyre for vinduet. Så en stige til, før vi står på toppen og klamrer oss fast til antennemasten. I hvert fall en av oss.

Barns latter fra kunstgresset på Freidigbanen og bilenes sus. Byplanleggernes linjer utfolder seg i alle himmelretninger: Mot en blinkende fjord, Fosenalpene, Gråkallen og Bymarka, hotellet Melkekartongen og Heimdalsmyrene, helt til Trollheimens siste blåne. Flytrafikk og Værnes, Tautra, Estenstadmarka, Nidarosdomen, sentrum og Bakklandets vakre Maja.

Kåre Hiland peker på vaskekurva som klamrer seg fast i kanten på glassfasaden nedenfor oss.

– Den der har løsnet et par ganger. En gang måtte jeg uti for å feste den, da var ikke kona spesielt blid. Vaskerne må se an vinden nøye, og nå på høsten tar vi den inn. Hvis ikke slamrer den mot vinduene i høststormene, sier han.

Inspirert av kontinentet

I første prosjekteringsrunde i 1981, lå et enkelt betongtårn på Televerkets tegnebrett. Omtrent femti meter høyt, fire meter i diameter, tre plattformer. Televerkets anslag for kostnadsramme skrev seg til to millioner kroner for tårnet, pluss to og en halv million for stasjonsbygningen. Totalkostnaden ble nesten 32 millioner kroner. Men, imellom der skjedde det mye.

Bereiste menn i maktposisjoner hadde sett tårnrestauranter i Seattle, Stuttgart og Singapore. I november 1989 sparker Adresseavisen i gang prosessen rundt dagens Tyholttårn, ved å sitere overingeniør, Arnulf Krokan, og distriktsdirektør, Sverre Solberg, i Televerket på at: «Det har kommet signaler om at det kan være ønskelig med både utkikksplattformer og restaurant i tårnet».

Videre siteres de på at: «Det er ikke vårt arbeidsområde, selvsagt, å lage utkikksplattform og drive restaurantdrift, men vi kaster nå ut et agn og håper noen biter på». I boken «Historien om Tyholttårnet», av Arild Hoksnes, hevdes det at et underlig korps av media, arkitekter, ingeniører og byråkrater, ville realisere et prosjekt som «vaklet seg frem i perioder, tok snarveier i maktens korridorer, og som trolig kjørte fortere enn de demokratiske beslutningsprosesser strengt tatt krevde». Det hevdes også at «det var ikke tid til å ta alle hensyn».

Skjær i sjøen

Agnet ble slukt av arkitekt Nils Christian Ottesen. Han og Televerkets Einar Berg, begynte prosessen med å finne en restauratør med tro på ideen. Offentlig støtte måtte til, og Televerket måtte gi sitt endelige ja. Det hastet, Televerket krevde en rask konkretisering av planene. Innad i Televerket var det dog mange direkte motstandere av planene. Gjennom runder i samferdselsdepartementet og fylkeskommunen, der flere tente på ideen, ble to viktige aktører realisert. Det viktigste, restauratør, manglet fremdeles. I en by med overkapasitet på restauranter, sa bransjefolket nei. Det var krise. Fristen for en konkret plan var i ferd med å utløpe. Formannskapet i Trondheim kommune ble med på lasset, men Televerkets byggetjeneste i Oslo var negativ. NRK var lunken, og naboene klagde i brevs form.

Et interimsstyre ble satt ned, bestående av tre personer i maktposisjoner. Etter mye om og men ble Trondheim kokk- og stuertskole interessert i å drive restauranten. Televerkets byggetjeneste fortsatte å sende sine torpedoer. Det hele fikk sitt gjennombrudd da medlem av interimsstyret, tidligere ordfører i Trondheim og på dette tidspunktet rådmann, Odd Sagør, tok en telefon til topps i Televerket. Han kjente Televerkets administrerende direktør, Kjell Holler, fra før.

Holler ga sitt ja til roterende restaurant.

Økonomiske problemer

Tårnets fødsel var over den første kneika, men flere problemer ventet: Arkitektkrig, konflikt mellom eier A/S Tårnhusets entreprenører og Televerkets byggetjeneste. Det var eiertvister på tomta. Reguleringsplanen for området måtte stadfestes, og naboenes protester ble høyere. Da disse utfordringene til slutt ble løst, ble det fart i sakene. Byggetillatelse ble gitt i november 1983. Televerket fortsatte å sette korte frister. Alle betongkonstruksjoner måtte stå ferdig ni måneder senere, hele bygget i løpet av et år. 9. februar 1984 ble grunnsteinen lagt.

Det ble fort klart at A/S Tårnhuset hadde økonomiske problemer. Arkitekt Nils Chr. Ottesen hadde bommet kraftig i sine prognoser. Onde tunger ville ha det til, kanskje uberettiget, at underbudsjetteringen var bevisst for å få prosjektet i gang. Da anbudene kom inn ble det tydelig at økonomien ble krevende. Nå var det derimot umulig å stoppe prosjektet.

– Hadde man visst hvor dyrt prosjektet ville blitt, ville det trolig ikke blitt bygget. Slik sett kan man i ettertid si at det var bra at kalkylene var for lave, sier administrerende direktør i A/S Tårnhuset og tidligere administrerende direktør i Adresseavisen, Jon Aass, i boken «Historien om Tyholttårnet».

Rystelser ved Marintek

Flere tiltak ble gjort for å hindre konkurs før bygget sto ferdig. Diameteren på tårnstammen og restauranten ble krympet, inngangspartiet og utsiktsgalleriet måtte reduseres. Leverandørene ble presset knallhardt på pris. Det ble manet til dugnadsånd. I desperasjon ble det roterende gulvet foreslått droppet, men det ble kontant avvist av ledelsen.

Tårnet skulle sprenges åtte meter ned i fjellet, og allerede etter første salve ringte Marintek og klagde over rystelser i skipsmodelltanken. Salvene måtte reduseres. Under støpning forskjøv armeringen seg, så de første meterne av tårnet er ute av lodd den dag i dag. Dette ble senere et problem for heismonteringen. Men, tårnet skjøt nå fart opp mot himmelen, og vokste hele tjue centimeter per time. Hydraulisk glideforskaling og hurtigtørkende betong var hemmeligheten bak byggehastigheten.

Sprit og nestenulykke

Restaurant Galaksen, kokk- og stuertskolens prosjekt, møtte stor motstand fra byens folkevalgte angående skjenkebevilling. Foreløpig var bare øl og vin godkjent. Etter trusler om fratredelser fra verv og flere runder i maktens korridorer innvilget til slutt bystyret skjenkebevilling. Motstanden var derimot stor, spesielt fra KrF. Kunne virkelig en restaurant eid av fylkeskommunen servere sprit?

Under innspurten av byggingen trådde underentreprenører og arbeidsfolk over hverandre. En dag murerne kledde bygget på bakkenivå med teglstein, falt en stålplate ned fra åtti meters høyde, og boret seg en halv meter ned i bakken. Heldigvis ble ingen skadd. Murerne avsluttet arbeidet umiddelbart til alle stålplatene var skrudd fast. Vinduene i restauranten kom på plass. De veier 200 kilo per stykk, og tåler mer enn en voksen manns kraftslag med slegge.

Ferdig

Onsdag 22. mai 1985 sto altså tårnet ferdig. Superlativene satt løst, glemt var skepsis, ståk, gny og strid. Gaver og blomster ble drysset over byggherrene, og rausest var Televerket, som overrakte en gavesjekk på 250 000 kroner til utsmykning av tårnet. Denne oppgaven ble tildelt Håkon Bleken, som resulterte i et relieff i vestibylen i første etasje. Tøffe vindforhold, trang økonomi og strenge krav fra offentlige etater som helsevesen, brannvesen og heiskontroll til tross, bygget var nå ferdig.

Mange fødselshjelpere var tilstede under åpningen, men stasjonteknisk sjef i Trondheim teleområde, Einar Berg, ble altså utropt til Tyholttårnets far. Han aksepterte utnevnelsen, og ble senere utnevnt til æresborger av Trondheim.

Allerede to måneder etter åpningen, hadde femti tusen mennesker besøkt tårnet. Restauranten markedsførte seg med mat i stjerneklassen, og var en kjempesuksess. Utover 1986 var derimot nyhetens interesse over, og restauranten gikk med underskudd.

I dag er Egon Tårnet godt besøkt, og nærmest alle trondhjemmere har et nært forhold til vårt eget landemerke. Uten hårete visjoner, intenst arbeid og tårnets ildsjeler ville vi i beste fall hatt en liten betongsøyle.