Truet utsikt fra Kuhaugen

Foto: Lena Knutli

I byen vår skal karakteristiske høydedrag og eksisterende, viktige, siktlinjer mot fjorden ivaretas. Kuhaugen er et slikt punkt, men siktlinjen kan bli slaktet av høyhus på Brattøra.

Tekst: Stian Moan Folde

– En gang i tiden var Kuhaugen «langt ute på landet». Nå er den omgitt av bebyggelse på alle kanter, og fremstår som et svært viktig grønndrag og park. Det har også kulturhistorisk betydning, i og med at området tilhørte de store gårdene i området, sier byantikvar Mette Bye i Trondheim kommune.

Utsyn for gudene

Haugen tilhørte tidligere den mektige Rønningen gård (også kalt Rydningen), med røtter tilbake i middelalderen. Her hadde gården og nabogårdene kyrne sine på beite. Derav navnet. Flere parseller ble fradelt gården utover 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, deriblant Kuhaugen som ble solgt til Trondheim og Strinda. Trondheim kommune tok over gården i 1946 etter at tyskerne hadde okkupert den under krigen. Med sin landbruks- og krigshistorie, sammen med sin posisjon som et av byens høyeste punkt og grøntområde – 120 meter over havet – anses Kuhaugen som et av byens viktigste rekreasjonsområder.

Her fra byens tak skuer vi ut over en dal drapert i solskinn. Øynene strekker seg grådig over Kristianstens festningsvoller, over mot motsatt dalside der husene små ligger kastet ut over åssiden. I det fjerne blinker Gråkallen. Godstogene siger inn mot byens hjerte fra øst, byfiskeren dupper i vannskorpa hitom Munkholmen. Suset fra byen overdøves av kappsaga på Rosenborg og klangen fra krana på havna. Overalt kiler nybygg seg fast i fortettingsøyemed.

Les resten av reportasjen i oktobernummeret av Sorgenfri