Se til Longyearbyen for klimatilpasning

Skrevet av:

Den nye rapporten fra FNs klimapanel viser som tidligere rapporter at det er «kode rød for planeten», og tar spesielt for seg konsekvensene klimaendringene har for natur, mennesker og samfunnet.

Basert på rapporten sier klima- og miljøminister Espen Barth Eide at klimatilpasning må skje med en gang. Omtrent samtidig kom Riksrevisjonen med en rapport som viser at norske myndigheter ikke har iverksatt nødvendige klimatilpasningstiltak og ikke har gjort tilstrekkelig kartlegging av klimaendringers påvirkning på naturfarer.

I Longyearbyen merkes klimaendringene godt, og arbeidet med klimatilpasning har vært i gang over flere år. Rett før jul 2015 gikk et snøskred fra en fjellside rett over bebyggelsen.

Skredet dundret inn i elleve hus og tok to menneskeliv. Det ble da akutt etablert et skredvarslingssystem samt lagt planer for permanente sikringstiltak. Viktigheten av dette arbeidet ble forsterket av et nytt skred i 2017 som igjen traff bebyggelse og førte til store ødeleggelser.

Begge skredene kan forklares av endringer i klimaet fordi man i dagene i forkant av skredene opplevde andre værforhold enn det som har vært vanlig for årstiden. Snøskred i og rundt Longyearbyen er ikke et nytt fenomen, men fordi temperatur, vind og nedbør er annerledes enn før ser man at nye steder bli skredutsatt på grunn av disse endringene.

Longyearbyen merker klimaendringene i dag som varmere temperaturer og en større andel nedbør som faller som regn i stedet for snø. Dette skyldes i stor grad den raskt minkende vintersjøisen nord og øst for Svalbard.

Havområdene øst for Svalbard topper den globale oppvarmingsstatistikken med en oppvarming vinterstid på hele 10.6 C i perioden 1971-2019. Til sammenlikning har de globale temperaturene økt under 1 C i samme periode. Disse klimaendringene vises på Svalbard som blant annet varmere permafrost, økt smeltning av breer, mindre lange kalde perioder og mer regn-på-snø i vintersesongen.

I tillegg oppleves klimaekstremer. Sommeren 2020 var den varmeste noensinne på Svalbard. Varmebølgen førte til unormal stor avsmelting av isbreer, noe som blant annet førte til økt vanninntrenging og oversvømming av Gruve 7, Norges siste kullgruve. Det siste et eksempel på hvordan klimaendringer har konsekvenser for samfunnsfunksjoner og infrastruktur.

Tiltak for å hindre og redusere skade som følge av klimaendringer er allerede iverksatt i Longyearbyen. Her kan vi skille mellom 1) permanente klimatilpasningstiltak som skal redusere sannsynligheten for og konsekvenser av hendelser og 2) klimaberedskap som handler om overvåkning, varsling og rask respons ved behov.

De nevnte snøskredene i 2015 og 2017 førte umiddelbart til et lokalt skredvarslingssystem hvor daglig skredvarsel blir utarbeidet med data fra blant annet snøsensorer og observasjoner fra et lokalt observatørkorps. Varslingssystemet skal erstattes av permanente tiltak som er eller blir etablert.

I fjellsiden over bebyggelsen er det etablert fysiske sikringstiltak som skal hindre oppbygging av snø og hindre at snøskred kan føre til skade på infrastrukturer. Høsten 2021 ble en ca 400 meter lang og ca 5,5 meter høy skredvoll mellom byen og fjellsiden ferdigstilt. Longyearbyen har videre vist stor omstillingsevne for å tilpasse seg endringene i risikobildet. 10 prosent av bebyggelsen har blitt flyttet for å unngå skredsoner.

Når myndighetene nå kaller på rask implementering av klimatilpasningstiltak vil lokale skredvarslingssystemer basert på sensorteknologi og lokale observatører, slik man har etablert i Longyearbyen, være effektivt på kort sikt. På lengre sikt vil permanente tiltak være mer robuste, men da må det foreligge risikokartlegginger som tar høyde for fremtidige endringer i klima med tilhørende usikkerheter.

Andre klimatilpasningstiltak i Longyearbyen er overvåkning av permafrostlaget, som ved opptining i kombinasjon med nedbør øker sannsynligheten for jordskred. De siste årene har det også vært gjennomført arbeid med å flomsikre Longyearelva.

Med høyere temperaturer og smelting øker vannføringen og dermed sjansen for flom. I årene som kommer vil Longyearbyen gå mot kortere snøsesonger og mot slutten av århundret vil tørre snøskred sannsynligvis ikke verre et hodebry for Longyearbyen lengre. Men det varmere og våtere klimaet vil føre til flere sørpe- og jordskred samt flom.

Risikobildet endrer seg, og tiltak for klimatilpasning må være i samsvar med endringene.

Forskere fra UNIS, NTNU, SINTEF, UiS og NTNU Samfunnsforskning har i et snaut års tid jobbet på forskningsprosjektet Arct-Risk. I forskningsprosjektet fungerer Longyearbyen som et «levende laboratorium» for å studere og utvikle tilnærminger og metoder for å vurdere og håndtere klimarisiko.

Den tverrfaglige forskergruppen jobber tett med representanter fra lokale aktører i Longyearbyen. Lokalstyret, Sysselmannen, Telenor Svalbard, Skred AS og NVE region Nord deltar i en lokal brukergruppe sammen med Nordkapp kommune, som står ovenfor liknende snøskredutfordringer som Longyearbyen og som bidrar til at resultater vil ha relevans for fastlandskommuner.

Kunnskap om vellykkede metoder og tilnærminger for håndtering av klimarisiko i Longyearbyen vil være et viktig grunnlag for fremtidig klimatilpasning på Fastlands-Norge og andre relevante deler av verden.