De gode intensjoners forbannelse

En av kravene i TEK10 (byggteknisk forksrift 2010), har som krav at alle boliger skal utformes universelt. Isolert sett et fornuftig krav. Det kan både virke fremtidsrettet, da det sikrer at boligen kan brukes av alle generasjoner uavhengig av behov, samtidig som det skal hindre diskriminering på boligmarkedet ved at personer med behov for ulike typer fysiske hjelpemidler skal kunne velge bolig på lik linje med andre. Det er imidlertid viktig å ta inn over seg at dette enten må føre til større leiligheter eller andre romløsninger. Dette er en av grunnene til at vi nå ser større bad på bekostning av stue, og stort sett bare åpne løsninger når det gjelder kjøkken. Når vi samtidig presses for å holde byggekostnader nede blir dette utfordrende. Det blir vanskeligere å bygge små og rimelige boliger (som det er skrikende etterspørsel etter), og det blir vanskeligere å få plass til mindre hybelløsninger i leiligheter, som også har vært en mulighet.

Et annet eksempel er ”Elvestue-vedtaket” i Oslo som sier at alle leiligheter i et prosjekt skal være over 80 kvadratmeter. Også her var det en god intensjon. Det skal motvirke trangboddhet og hindre utvikling av for homogene bomiljøer.

Dessverre så er dette tiltak som også fører til at:

1. Det blir vanskeligere å bygge de leilighetene folk faktisk etterspør
2. Det blir dyrere å bygge
3. Det blir færre utleieleiligheter
4. Det blir vanskeligere å tilby folk leiligheter som kan gjøre det lettere å komme inn på boligmarkedet.

Var dette også i tankene på de som vedtok disse forskriftene? Jeg tror ikke det.

Det er på tide å revurdere både TEK10 og ”Elvestuenvedtaket” i Oslo. Ingen forskrifter bør være skrevet i stein, og vi har nok erfaring til å vite at de bør praktiserer med større grad av fleksibilitet. Det vil spesielt Oslo tjene på.