Pressemelding -
Majestetisk comeback fra Madrugada!
Madrugada er endelig tilbake med ny musikk! "Chimes at Midnight" er deres første studioalbum siden 2008, og de gode kritikkene har ikke latt vente på seg.
"Et så komplett comeback som det går an å håpe på – og enda litt til" skrev Dagsavisens anmelder, og mange kritikere har sagt seg enig i det, da det har vært 5 og 6 på terningen nesten hele veien!
Da Madrugada samlet seg igjen i 2019, for å feire 20-årsjubileumet til det klassiske debutalbumet «Industrial Silence», var det et par ting som umiddelbart ble klart for de tre gjenlevende originalmedlemmene.
Det første var at interessen for Madrugada, uten tvil det største rockbandet i Norge i de 10 årene mellom 1999 og 2009, var like stor. Ja, den hadde vokst seg større i løpet av fraværet, ikke minst ute i Europa. Det andre var at de tre medlemmene aldri hadde hatt det så gøy på turné sammen før.
Vokalist og gitarist Sivert Høyem: – Det var som om den siste Lego-klossen i byggverket kom på plass. Jeg har aldri følt meg så selvsikker og fri på scenen før. Det var null stress. Tidligere hadde det alltid vært veldig mye stress.
Turneen, oppunder 100 konserter lang, ble et triumftog, med blant annet to utsolgte kvelder i Oslo Spektrum, festivaljobber over hele Norge og en lang serie konserter på kontinentet, der bandet nå solgte ut dobbelt så store haller som tidligere.
10 år etter at bandet hadde lagt inn årene i kjølvannet av gitaristen Robert Burås’ bortgang, følte de tre originalmedlemmene – Høyem, Frode Jacobsen (bass) og Jon Lauvland Pettersen (trommer) – at de «var på en tripp de ikke ville skulle slutte».
De ville spille flere konserter. Og for å kunne gjøre det, var alle enige om de måtte lage ny musikk: «Trippen» kunne ikke bare være en nostalgitripp. Slik hadde det seg at Madrugada, som gjerne bruker lang tid på å bli enige om det meste, gikk av scenen i desember 2019 – og rett inn i øvingslokalet.
Jacobsen: – Vi ga oss selv strenge tidsfrister. Vi booket studiotid i Sunset Sound i Los Angeles i slutten av februar 2020, og hadde halvannen måned på oss til å komme opp med og øve inn materialet. Den lystbetonte stemningen fra konsertene satt fremdeles i oss. Så det gikk over all forventning.
Høyem: – Vi jobbet slik vi pleide. Hver enkelt tar med seg noe inn, og så foredler vi det sammen. Når vi er i gang, setter alle sitt preg på det. Vi hadde «Industrial Silence» i blodet etter turneen, og jeg følte at det gikk en direktelinje tilbake til de formative årene våre. Vi låt som Madrugada.
Arbeidet foregikk i bandets eget studio, Malabar, i Oslo, i Velvet Recording i Spydeberg (der ett av sporene på albumet, «Imagination», ble spilt inn) og i Berlin. 70% av materialet på det ferdige albumet er helt ferskt. Men bandet reddet også et par eldre låter fra skrivebordsskuffen: «The World Could Be Falling Down» har sine røtter i tiden rundt det første Madrugada-albumet. «Slowly Turns The Wheel» stammer fra perioden mellom det tredje og det fjerde.
Lauvland Pettersen: – Prosessen var veldig annerledes enn forrige gang jeg spilte inn album med Madrugada [«The Nightly Disease», 2001]. Den gangen gikk vi i studio uten å egentlig ha så mye klart. Nå var alle låtene ikke bare skrevet, men mer eller mindre ferdig arrangerte.
Bandet ankom Los Angeles i slutten av februar 2020, og kjente på følelsen av høytid over å spille inn plate i selveste Sunset Sound – der klassiske album med Led Zeppelin, Fleetwood Mac, The Doors og Rolling Stones er blitt til.
Lauvland Pettersen: – Det er jo en guttedrøm som går i oppfyllelse. Det føltes som en enorm gave å kunne gjøre det. Ikke minst som en del av et band som har noe ugjort, i en kameratgjeng som er snille og greie med hverandre, midt i en gedigen opptur.
Produsenten Kevin Ratterman (Ray LaMontagne, My Morning Jacket, The Flaming Lips) ventet på dem der, og bandet var også i dette leddet av prosessen innstilt på å jobbe effektivt. Knappe to uker var satt av til å feste musikken, fremført «live» i studio, til analog tape.
Tidsfristen ble holdt – og godt var det. Ikke før var den siste låten, «Ecstasy», spilt inn, før verden, slik vi hadde kjent den, stengte ned. Dette var i midten av mars 2020, og planen hadde vært at Madrugada skulle reise hjem, være i Norge i én uke og deretter returnere til Los Angeles for å gjøre pålegg og mikse albumet i et studio i Silver Lake. Slik ble det ikke.
Høyem: – Vi måtte kjøpe noen veldig dyre flybilletter og pelle oss hjem. Full «siste helikopter ut av Saigon»-stemning.
Forberedelsene til og innspillingen av «Chimes at Midnight» hadde inntil nå hadde foregått i ekspressfart – spesielt til Madrugada å være. Nå ble tempoet et annet. Da det etter en stund ble åpenbart at verden kom til å forbli i en unntakstilstand i overskuelig fremtid, ble det klart at albumet måtte ferdigstilles på uortodokst vis:
Via transatlantisk kontakt over storskjermer og Zoom, med Ratterman og det amerikanske teamet i den ene enden, og Madrugada, i Norge, i den andre. Enormt frustrende, det er alle enige om. Men korpsånden overlevde.
Jacobsen: – Teknologien gjorde det mulig å spille inn pålegg i sanntid, med produsent i USA og musikerne i Oslo. Bandet var samlet gjennom hele prosessen. Høyst uvanlig, og ganske interessant. Men alt tok veldig mye lenger tid enn det ville gjort om vi hadde vært i L.A.
Alle i Madrugada er smertefullt bevisste på at et sentralt originalmedlem, Robert Burås, dessverre ikke kunne være tilstede under innspillingen. Men på hvilke andre måter gir de 13 tause årene mellom bandets femte album, «Madrugada» (2008), og «Chimes at Midnight» seg til kjenne?
Høyem: – Albumet reflekterer hvem vi er nå. Vi er eldre. Vi er familiefedre. Jeg tror jeg har et mer nyansert syn på livet enn jeg hadde for 20 år siden, en større evne til å føle flere ting samtidig. Madrugada hadde en estetikk som var veldig New York og Berlin, vi var et punkband som kunne spille blues. Alt det der er fremdeles i oss. Men det var appellerende å utforske de mer dreamy aspektene ved det vi gjør. I så måte tror jeg at vi ble litt farget av byen vi spilte inn i.
Jacobsen: – «Chimes at Midnight» er ikke en konseptuell plate. Den peker ikke i én retning. Det gjør den spesiell for oss, slik jeg ser det. Den er imidlertid laget for å spilles live, akkurat som de andre albumene.
Lauvland Pettersen: – Jeg tenker at det i større grad enn før er et låtskriver-album. De individuelle medlemmene har kommet med ideer, som deretter er blitt behandlet av den kollektive band-hjernen. Vi er blitt flinkere til å gi plass til hverandre. Dersom jeg vil skrive en ballade for fullt orkester, så kan jeg det. For meg har det vært terapeutisk å komme tilbake. Konsertene var ren glede, og albumet gir meg en følelse av closure. Ringen er sluttet.
Høyem: – «Chimes at Midnight» er et ektefødt barn av helt usedvanlig god stemning. For meg er det først og fremst en lidenskapelig plate.
Respekten for bandhistorien er med dem i alt de gjør.
Jacobsen: – Jeg har et romantisk forhold til ideen om band generelt, og dette bandet spesielt. Jeg planla aldri å drive med musikk utenfor Madrugada; jeg var opptatt av å få det til med de menneskene jeg startet sammen med.
Madrugada er
Sivert Høyem
Frode Jacobsen
Jon Lauvland Pettersen
med
Cato Thomassen
Christer Knutsen
Albumdiskografi
«Industrial Silence» (1999)
«The Nightly Disease» (2001)
«Grit» (2002)
«The Deep End» (2005)
«Madrugada» (2008)
«Chimes at Midnight» (2022)
