Spektakulære omgivelser i Nyksund inspirerer Sivert Høyem til ny musikk!

Nyksund i Nordland har ni fastboende, men ofte er de færre. En gang var fiskeværet det nest største i Vesterålen. Nyksund ble avfolket fra 1960-tallet, fordi havna ikke var djup nok for moderne trålere.

Sivert Høyem vokste opp 45 minutters biltur herfra. Av og til dro de til Nyksund for å se en ekte spøkelsesby, en gang for å se en strandet hval. Så foregikk en revitalisering. Kunstnere og hippier flyttet inn for «atmosfærens» skyld. Nyksund ble scene for filmopptak (bl.a. «Insomnia»). Sommerstid kan stedet være ganske livlig nå.

September er noe annet. Regnet pisker kaldt, og nordlyset begynner å blafre. I september 2021 rykket Sivert og samarbeidspartnere inn i det gamle menighetshuset Zoar i Nyksund for å gjøre musikkopptak. (Zoar eller Soar er en by i Midtøsten fra 1. Mosebok, som blir skånet da Herren lar det regne ild og svovel over Sodoma og Gomorra.)

Omgivelsene er spektakulære. Rett ut ligger Storhavet, neste stopp Grønland. I ryggen har man Dronningruta (oppkalt etter dronning Sonjas fjellvandring i 1994) og det forrevne panoramaet som byr Lofoten sterk konkurranse.

Det begynte med en idé om å gjøre noe «enkelt og nedstrippet» sammen med tekniker Bjarne Stensli. På det nærmeste live- eller demoinnspillinger, og ikke i vanlige omgivelser. Platestudioer har ikke naturlig klang. De var på jakt etter et stort innspillingsrom, helst en kirke. De diskuterte Sør-Frankrike og Toscana, men det måtte være trevegger og tregulv, og det er det smått med der sørpå. Så kom pandemien, og det ble uaktuelt å reise utenlands. Dermed dukket ideen om Zoar opp.

Der, i et vigslet rom under tidenes mest kitschy Jesus-malerier, ble albumet On an Island til. En modell av en fembøring, en trebåt bygget for skreifiske, henger i taket. Menighetens gamle pumpeorgel ble med på festen.

Alt ble tatt opp i ett rom med mikrofoner, oftest som trio (Sivert, Christer Knutsen og Børge Fjordheim). Ikke ulikt hvordan jazzopptak gjøres. Ingenting stammer fra bokser med preprogrammerte lyder. Det er veldig mye romi denne musikken, som preges av skjebnetwang fra baryton-gitarer, et antikvarisk keyboard kalt Phillicordia og en sparsom, minimalistisk rytmeseksjon. Dette er mikset av bransjelegenden Tchad Blake i hans hjemmestudio i Wales. Tilfeldige ulyder, knirkende treverk og lyden av eventuelle spøkelser er med. Det låter tidløst, umiddelbart og rått, og det er usikkert om «rock» er riktig merkelapp.

Resultatet er som å transponeres til Vesterålen i september, når nettene begynner å bli lange og kalde. Nordnorsk ruskevær siver inn i tekstmaterialet også.

Sivert Høyem har alltid vært melankoliker av legning. «På Edvard Munchs tid var det en diagnose,» påpeker han. På On an Island har han også funnet frem til en form for «northern gothic». Spesielt på «The Rust», en trøstesløs sang om kjærlighet og bilvrak som ruster i takt, og på «Now You See Me, Now You Don´t», en liten novelle fra gamle dagers samfunnsliv nordpå. En ung pike tar seg en elsker som både kan være Djevelen og en omreisende predikant, det blir barn av det, en svart hund viser seg på fjellet og uværet krever altfor mange liv på sjøen.

En blidere nordlandsromantikk finner vi i «Two Green Feathers», som låner motivet fra åpningen av Knut Hamsuns roman Pan. Sivert leste den i attenårsalderen, da han ennå bodde nordpå, og boka gjorde kraftig inntrykk. Så opplevde han selv en gang å få to grønne fjær i posten — fra en kvinne som tydeligvis hadde lest samme Hamsun-tekst.

Sivert Høyem bekjenner seg til en sangtradisjon som begynner med Roy Orbison og Scott Walker, en nesten operamessig måte å synge poplåter på. David Bowie er et skudd på denne stammen. Det er også Chris Isaak, som rendyrker den melankolske tonen Sivert liker så godt.

Vi hører spor av andre forbilder han stadig vender tilbake til. «When Your True Love Is Gone» har fraser som kunne kledd Leonard Cohen. Den klareste poplåta på albumet, «Aim For the Heart», har vendinger som fører tankene til Bryan Ferry, en absolutt favoritt. Som Ferry betrakter Høyem hele pophistorien som et bibliotek der det bare er å låne det man liker — i «Aim For the Heart» noen detaljer med en latinsk eller meksikansk valør.

Rent vokalt har han betydelig mer å fare med enn begge disse. Sivert kan synge som en engel når han vil, som en djevel når det trengs. På On an Island hører vi både bedehuset og bluesklubben, rockmusikkens to elementærpartikler.

Torgrim Eggen, forfatter

DE SOM ER MED:

Sivert Høyem: sang, gitar

Christer Knutsen: gitar, keyboards, sang

Børge Fjordheim: trommer, slagverk, sang

Med hjelp fra Lise Voldsdal (fiolin), Cato Salsa (gitar/keyboards), Øystein Frantzvåg (bass, keyboards)

Hør albumet her