Skip to main content

NATOs trussel er Forsvarets mulighet!

Nyhet   •   mar 19, 2019 07:20 CET

Forsvaret trenger flere ansatte, ikke bare nytt utstyr. Foto: Forsvaret

Forsvarets videre utvikling er helt avhengig av friske midler – selv med kraftige innsparingstiltak. Dette er sannheten.

I en kronikk 13. mars finner P-M. Nordheim-Martinsen (Forsvarets høyskole) og G. Forfang Rongved (institutt for forsvarsstudier) det opportunt å ta til orde for at Forsvaret må gjennom ytterligere omstillingsgrep – les innsparinger.

Dette er feil medisin for dagens situasjon. Forsvaret har sterkt behov for å styrkes i antall ansatte, Forsvaret må få rammer til å etablere effektive avdelinger og staber, Forsvaret må få ressurser til forsvarlig trening og øving samt operativ virksomhet. Alle disse områdene er i ubalanse i dag.

Kronikken er bygd rundt tre «sannheter»; en drøm om å gå tilbake til gamledager, at Forsvaret skal ha alle kapasiteter selv og at Trident Juncture 2018 med all tydelighet viste at innkjøp av tjenester er svaret for fremtiden. Jeg hevder at dette er feil.

Det er ingen i Forsvaret – eller blant mine medlemmer, som vil tilbake til det gamle systemet. Men de vil ha tilbake reelt ansvar for og ressurser nok til å gjennomføre en forsvarlig og realistisk tjeneste. Inkludert endringer og innovasjon. Etter mer enn 10 år med omstilling og effektivisering hvor mye har blitt bedre og mer effektivt, har også flere av endringene medført en reduksjon i muligheten til å trene, øve og bygge robuste operative avdelinger. Dette gjelder spesielt de ansatte med linjelederansvar.

Det er ingen absolutt motstand mot å se på nye løsninger for operativ virksomhet – det har vi lang tradisjon for å gjøre. Imidlertid etterlyser vi en prinsipiell debatt om hvorvidt det er riktig å gå i retning av «å sivilisere krigen». Nå skjer dette på bakrommet. Forsvaret handler om samvirke, om det er med sivile eller allierte er ikke det viktige.

Trident Juncture, som øvelse, var en suksess. Jeg er imidlertid ikke enig i at dette kan tas til inntekt for ytterligere bruk av sivile kontraktører for erstatning for egne avdelinger og kapasiteter. For dette var en øvelse – i et fredelig Norge. Hvordan ville dette sett ut om Norge hadde trengt hjelp i morgen? En må huske på at de første sivile leverandørene til Trident Juncture startet jobben mange måneder før alarmen gikk. Er det denne løsningen som også skal virke i krise og krig – hjemme som ute?

Jeg er enige med forfatterne i at neste langtidsplan må ta diskusjonen om hva slags forsvar Norge fortjener. Men det er ikke Forsvaret som må ta denne diskusjonen slik de skriver – det er Stortinget gjennom regjeringens prosess frem mot ny langtidsplan som skal sette rammene og målene. På denne veien håper jeg at Forsvarssjefen får si sitt, at jeg får si mitt og at debatten fortsetter.

NATOs «trussel» om 2 prosent av BNP er faktisk en politisk akseptert målsetning. Da må også politikerne vise vilje til å innfri det. At vi skal ha et effektivt forsvar er selvfølgelig. Men det handler om mye mer enn å spare penger for å få «mer forsvar». Det handler om et troverdig forsvar, kompetent forsvar, et forsvar som både forsvarer og etterlever norske normer og verdier. Da må regnskapet og gevinstrealiseringsplanen se helt annerledes ut enn kun å handle om økonomi.

Dette ble også meget godt belyst på Omstillingskonferansen i Oslo Militære Samfund 13. mars 2019.

Jens B. Jahren
Leder
Befalets Fellesorganisasjon.