Møt Hanne - daglig leder i Midtstuen Kanvas-barnehage

Hanne Williams er daglig leder i Midtstuen Kanvas-barnehage, som nylig er kjøpt opp av Kanvas. Hanne har en fascinerende historie og et smittende engasjement. Vi i Kanvas er veldig fornøyd med å ha overtatt Midtstuen barnehage og fått med Hanne på laget. Daglig leder i Kanvas, Robert Ullmann, har intervjuet Hanne for å kunne dele hennes spesielle historie.

-Du har vært igjennom en stor endringsprosess, Hanne, og jeg har lyst til å høre litt om hvordan det har vært for deg å være leder i en barnehage som ble lagt ut for salg.

-Det har både vært skummelt og en spennende reise samtidig. Jeg har oppdaget at det er ikke tilfeldig hvordan det går. Vi var nervøse for hvem som skulle kjøpe oss, og mye var uavklart. Men vi ble enige om å ha litt is i magen, og forhindre at en hysteri-kultur bredte seg blant personalet og forelde. Jeg ble tidlig enig med meg selv om å skille mellom mine egne reaksjoner og hvordan jeg jobbet som leder. Jeg måtte ha en plan for hvordan vi skulle beholde roen.

-Så du tok et aktivt valg om å ikke bli «hysterisk», holde hodet kaldt og skille dine egne følelser fra prosessen. Hvordan gjorde du det, egentlig?

-Jeg hadde en åpen dialog med lederen min i bydel Vestre Aker, og de hjemme, om at jeg kunne bli redd og sårbar i løpet av prosessen, og at jeg kanskje ikke ville kunne prestere på topp på alle områder ellers. Men når jeg var på jobben skulle jeg være stabil for personalet. Og så tok jeg tidlig opp i møte med foreldre og personalet at dersom noen var redde, bekymret eller hadde spørsmål, skulle de komme til meg og ikke snakke om det i garderoben el. Jeg ønsket ikke spekulasjoner rundt det som stod i pressen, vi hadde jo ikke noe fakta ennå. «Og vi vet ikke, det kan bli bedre!» sa jeg.

-Men nå vet vi jo utfallet, og vi som har vært i den barnehagen du leder, Midtstuen barnehage, har kunnet konstatere med begeistring at der foregår det veldig, veldig mye bra arbeid. Kan du si litt om hvordan du påvirker det arbeidet?

-Jeg tror det er en kombinasjon av å være tydelig på noen visjoner og noen verdier som du står for som styrer, og hvordan du vil ha det, samtidig som du gir stor frihet til de ressursene som er der. Jeg er veldig heldig med barnehagelærerne og assistentene i Midtstuen, de er veldig engasjerte. Jeg har tro på at de ansatte skal få bruke seg og sine talenter. Jeg har vært nøye på ansettelsesprosesser, jeg har kanskje valgt folk som er gode på ting jeg ikke er så god på. Da vet jeg at de kan lære meg noe, eller de kan hjelpe med å løfte barnehagen. Det er noe jeg er opptatt av.

-Før du ble daglig leder var du pedagogisk leder, og du har en fordypning i småbarnspedagogikk. Nå når du jobber som leder, hvordan er det med kontakt med barna? Hvordan utvikles du i samspill med barn?

-Jeg har kontor mellom to småbarnsavdelinger, og i gangen imellom foregår det veldig mye fin småbarnslek. Det er et eget lite småbarnssamfunn! Jeg bruker fortsatt småbarnspedagogikken min i samspill med barna. Men jeg bruker også småbarnspedagogikken i møte med voksne. Småbarnspedagogikken fra Høyskolen i Oslo har vært et viktig bidrag i min lederkompetanse. Alt som er viktig for små barn er også viktig for voksne, det er bare litt andre ord man bruker. Det handler om de samme grunnleggende behovene. Som f.eks. å bli sett, hørt, få lov å være seg selv, utvikle seg i eget tempo. Også tilknytningsteori, som vi har jobbet mye med i Midtstuen siden 2010, er verdifull i relasjon til voksne. Voksne har også en trygg eller utrygg tilknytningsstil, eller reaksjonsmønstre basert på den tilknytningen de hadde når de var små.

-Du har sagt til meg en gang at du er fan av at barn løper. Hva mener du med det?

-Ja, når 2-åringer løper sammen i en gang, og kanskje roper «uæ-uæ» mens de løper, og hermer etter hverandre og løper etter tur… Da vet jeg at de er på vei til å forme et godt samspill, en sterk gruppetilhørighet. De ser på ansiktsuttrykkene til hverandre og de har lært at de ikke skal løpe hverandre ned. Jeg tror at hvis man hopper over de bråkete, kroppslige lekene når de er små, så kan det bli vanskelig å få til en god lek når de blir eldre, sånn mellom 3 og 6 år.

-Er det slik at det blir mindre kroppslig lek, og til slutt tar den kroppslige leken slutt?

-Jeg tror ikke nødvendigvis at den tar slutt. Men det kommer en alder hvor de har stadig mere roller i lekene sine, eller de blir mer opptatt av ting og leker de holder på med. Når de er bittesmå kan de i stedet for å bruke ord ønske velkommen ved f.eks. å legge seg ned på gulvet samtidig og rulle rundt. Det blir som et velkomst-rituale. Når de har gjort det, da er de sammen, og da leker de. Etter hvert lærer de kanskje av omgivelsene at man sier «skal vi leke sammen», og det er en veldig annerledes måte å komme i lek på. Det kan være en vanskelig overgang. Hvordan du toner deg inn på andre lærer de av den fysiske toddler-leken. Har du hoppet over det, eller ikke fått lov, så går de glipp av å øve på det. Og så blir det kanskje vanskeligere å tone seg inn på andre barn og voksne.

-Du er gift, og du har to barn. Men du har også en veldig spesiell historie. Du jobber 50% og bruker resten av tiden på å vedlikeholde kroppen. Kan du fortelle litt om hva som er årsaken til det?

-Jeg er født med en lettere grad av cerebral parese, som er i venstre side. CP kan være i hele kroppen, eller i deler av kroppen. Hos meg er den utelukkende i venstre side. Jeg har litt mindre muskulatur og strammere sener, og var mye i fysioterapi og gjennom en del operasjoner som barn. Men jeg ble tidlig fortalt at jeg hadde en lett grad av CP, og at jo mer jeg trente jo, bedre ble det. Så jeg har trent veldig mye, kanskje litt for mye. Jeg bodde f.eks. i England og red løpshester profesjonelt. Å ri på gallopphester er jo en ekstremsport, og det slet veldig på skjelettet. Senere, når jeg tok utdanning og begynte å jobbe som førskolelærer og så styrer, begynte jeg å få senskader.

-Nyere forskning, som man ikke kjente til når jeg vokste opp, har vist at alle voksne med CP opplever senskader fordi de feilbelaster kroppen. Mine senskader kunne nok vært mindre dersom jeg hadde visst mer om at jeg skulle drive med avlastende trening og ikke belastende trening. Men jeg har blitt fortalt at hvis jeg bruker 50% av arbeidskapasiteten min på å passe på min kropp og min fysiske helse, med fysioterapi og trening, så kan jeg holde meg på det nivået jeg er i dag i mange år fremover.

-Hva tenker du at det at du har cerebral parese har gjort med deg som menneske?

-Jeg kan relatere meg til mennesker som har stått på mer en kroppene deres tillater. Jeg skjønner at når den grensen kommer, så kommer den. Du kan ville så mye du vil, men det hjelper ikke. Det lønner seg å porsjonere ut energien sin, å økonomisere kreftene sine. Ta pauser. Når du lærer å ta vare på deg selv og sette grenser blir du heller ikke utbrent. Det at jeg tar vare på meg selv gjør at jeg alltid er engasjert på jobb, jeg har alltid overskudd for å tenke jobb. Når jeg tar vare på meg selv, så tar jeg også vare på de rundt meg.

-Så det vil si at god ivaretagelse av seg selv også er å ta vare på de rundt deg?

-Ja, det er jo ingen som drar nytte av at jeg blir fysisk syk eller for sliten. Det vil jo bare gå utover mine nærmeste og kollegaene mine. Alle har et ansvar for å ivareta seg selv, slik at de kan være der for de rundt seg. Det henger sammen. Det er et paradoks.

-Hver gang jeg har møtt deg, så har jeg møtt en person som stråler og bobler av engasjement. Mener du at det henger sammen med det du nettopp fortalte om å porsjonere krefter og ta vare på egen helse?

-Det tror jeg absolutt. Jeg tror ikke jeg strålte så mye på slutten når jeg jobbet i full stilling og studerte samtidig. Jeg ville det, men var for sliten fysisk og hadde for mye vondt. Nå når jeg jobber 50% merker jeg at de 50%’ene er mye mer effektive enn de 100%’ene jeg jobbet før.

-Helt til slutt, Hanne, er det noe du har lyst til å legge til?

-Jeg vil gjerne legge til at vi i Midtstuen så langt har hatt en veldig positiv erfaring med å komme inn i Kanvas. Vi trives så langt, og vi har mye vi har lyst til å gjøre fremover. Vi gleder oss til fortsettelsen.

-Så bra, det gjør vi også!