Skip to main content

Livshjelp som alternativ til dødshjelp

Nyhet   •   feb 29, 2016 09:45 CET

Det er svært urovekkende at AUF signaliserer støtte til legalisering av aktiv dødshjelp. Ingen i moderpartiet har tidligere uttalt at de er positive til legalisering av aktiv dødshjelp og det er bare Frp som støtter aktiv dødshjelp i sitt partiprogram.

I sitt innlegg «Om 30 år vil aktiv dødshjelp være en selvfølge» (Aftenposten 21. februar), skriver Hedda Salbu og Jørgen Hammer Skogan fra AUF Akershus blant annet «at døende pasienter som lider under store smerter skal få muligheten til å slippe denne smerten, er for oss en selvfølge».

Aktiv dødshjelp er ikke svaret på menneskelig lidelse. Det vi trenger, er å øke kompetansen på lindrende omsorg ved livets slutt, slik at mennesker får den smertelindringen, verdige behandlingen og omsorgen de trenger, enten de er på sykehus, sykehjem eller i sitt eget hjem.

I Storbritannia ble forslaget om legalisering av aktiv dødshjelp nedstemt med stort flertall. Der tok de lærdom av erfaringer blant annet fra Nederland og Belgia og innså hvilke konsekvenser en slik lov vil ha på sikt.

Hjelp til selvmord signaliserer at vi ikke har noe annet å tilby mennesker enn døden. Det må vi ha i et sivilisert samfunn.

Liv Kjersti S. Thoresen, generalsekretær, Menneskeverd

Først publisert i Aftenposten 27.02.16

Kommentarer (1)

    Vil bestemme selv også ved frivillig aktiv dødshjelp
    Etter min mening er det selvsagt at individet selv skal bestemme over sitt liv og sin kropp på samme måte som vi aksepterer kvinnens rett til å bestemme over egen kropp med hensyn til å ta abort. Samfunnet har akseptert at kvinnen bestemmer selv, og legen må ta ansvaret i den ordinære sykepleien. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Da den debatten startet, var det store demonstrasjoner og opprop. Legestanden var selvfølgelig motstander, og religiøse samfunn protesterte. Men til slutt seiret respekten for det enkelte individet og motstanden innskrenker seg i dag til ulike religiøse grupperinger, men ikke alle.
    Nå diskuterer vi et nytt spørsmål med samme karakter: hvem har retten til å ta beslutninger om våre kropper når vi nærmer oss livets slutt og lidelsen blir uutholdelig?
    Den palliative – lindrende – sykepleien virker for det meste helt utmerket, men den trenger stadig større ressurser. Men vi vet også at lindrende behandling ikke kan hjelpe alle. Dessverre er virkeligheten i Norge slik at lovgivningen henviser mennesker til å fortsette å plages, og vi har skremmende eksempler som viser hvordan de tvinges til å begå selvmord. Eller noen i den nærmeste kretsen blir innblandet. Ikke sjelden mislykkes selvmordsforsøket, og dette påfører den syke enda mer lidelse.
    Vi må derfor få en lovgivning som beskytter den enkelte, som verner den enkeltes rettigheter og sikrer likestilling. Lovgivningen må dessuten være i takt med innbyggernes verdier.
    Vi har meningsmålinger som klart sier at velgerne støtter selvbestemmelse ved livets slutt. Nå er tiden inne til at rikspolitikerne i Norge tar tak i dette spørsmålet. Jeg vet at mange politikere på Stortinget støtter meg i dette spørsmålet.
    Våre medmennesker skal heller ikke behøve å reise utenlands for å slippe unna ulidelige og vedvarende lidelser. Det er umenneskelig å sette oss i en slik situasjon. Ingen skal heller behøve å dø i ensomhet på grunn av norsk lovgivning og et politisk system som ikke våger å ta tak spørsmålet.

    - Ole Peder Kjeldstadli - 01-03-2016 15:12 CET

Legg til kommentar

Kommentar