Fagpolitisk agenda: «Et skrikende behov for solide strukturer og forpliktende kollektive avtaler som håndheves og følges»

Spør du en forsamling av byråkrater, institusjonsledere, kuratorer og politikere om kunstnere bør få betalt når de stiller ut kunstverk, vil samtlige strekke hendene i været og smile bekreftende. Stemningen i rommet svulmer av den unisone velviljen. «Selvfølgelig skal kunstnerne ha betalt!» gjentas det flere ganger før heldagsseminaret avsluttes med en ekstra minicroissant. 

Alle er altså tilsynelatende enige i at kunstnerne skal få skikkelig betalt når de stiller ut, og uten unntak når det er snakk om offentlig finansierte kunstinstitusjoner. Men det holder ikke kun med gode hensikter. De gode intensjonene og den overfladiske enigheten skjuler sannheten: Kunstnerne får for sjelden rimelig betalt for arbeidet de gjør, og for bruken av deres kunstverk.

Kunstnerorganisasjonene for det visuelle feltet har foretatt en omfattende kartlegging av vederlagsutbetalinger ved ulike visningssteder de siste årene som tydelig viser at avtalen om utstillingsvederlagsavtalen misligholdes. De som fyller institusjonene med innhold, må altså altfor ofte nøye seg med rosende ord og blomster etter at utstillingen har åpnet. Den forventede holdningen fra kunstneren – det selvdisiplinerende mantraet «tusen takk for muligheten til å stille ut, dette vil sikkert føre med seg mange nye muligheter» – representerer et dyptgående strukturelt problem, en vedvarende aksept for utnytting og en brist i systemet. Det er med andre ord et skrikende behov for solide strukturer og forpliktende kollektive avtaler som håndheves og følges.

Vi i fagorganisasjonen opplever samtidig at institusjonsledere er oppriktige når de sier at de ønsker å betale. Denne erkjennelsen av at det er et problem med manglende betaling, gir meg tro på at løsningene ikke er langt unna.

Det første som må på plass, er en revidering av utstillingsvederlagsavtalen som kunstnerorganisasjonene har med staten, slik at alle kunstnere skal få betalt for bruken og visningen av sin kunst. En ny avtale skal først og fremst sikre kunstnere det vederlag de har krav på. Den må også være tilpasset både dagens og fremtidens mangfold av kunstpraksiser, og den skal utformes ut fra et tydelig likelønnsperspektiv. Kunstnerne – de som leverer innholdet – skal være de første som får betalt, ikke de siste. Har man ikke råd til å betale kunstnerne, så har man heller ikke råd til å vise kunst.

Enhver som engasjerer en kunstner uten å betale, skal vite at det de driver med er utnyttelse av andres arbeid og åndsverk. Det aksepteres ikke i andre deler av samfunnet, og det kan heller ikke aksepteres når det gjelder vår yrkesgruppe. Dette må også poengteres i en ny avtale.

Vi skal reise oss sammen – med fungerende kollektive avtaler og matnyttige anbefalinger, utstillingsvederlag for bruken av kunsten og skikkelig honorar for arbeidet.

Tekst av styreleder Ruben Steinum 

På trykk i Billedkunst #5 2019