I et land langt borte .......

I et land langt borte finnes det et barn som er blitt sviktet på det groveste av sin biologiske familie. På grunn av familiens manglende evne eller vilje til å beskytte barnet har det havnet på et barnehjem. Både barnepsykolog og andre fagpersoner har bistått barnet med å reparere de skader som familien har påført barnet.

I dag er det en ting dette barnet trenger og som det ønsker seg – nye, trygge og omsorgsfulle foreldre som kan gi det en ny barndom uten frykt. En slik familie finnes i Norge. Et voksent par som har gått på kurs, som er godkjent av norske myndigheter som godt egnet til å adoptere et litt større barn. De har mange personlige og faglige ressurser i egen familie og nettverk. Familien har skrevet en godt begrunnet søknad om hva de kan tilby av hjelp og omsorg for at barnet kan få et nytt, godt liv i Norge. Gjennom søknaden har de arbeidet grundig med å forberede seg. Dette er en egen norsk prosess som krever mer enn i andre land som adopterer barn fra utlandet.

Ingen klagerett

I dette kalde landet her i nord finnes det et offentlig oppnevnt utvalg som har gått gjennom barnets historie og dokumenter, familiens bakgrunn og kompetanse. De har i motsetning til barnepsykologen i utlandet ikke møtt barnet. De har heller ikke intervjuet eller møtt familien i Norge. Utvalget har lest gjennom papirene, har ut fra disse veiet familien – og funnet den for lett. Familien som var godkjent for adopsjon og motivert for å ta imot dette konkrete barnet fikk beskjed om at de ikke holdt mål.  

Familien får ikke adoptere barnet, og barnet er fratatt en mulighet til å forlate barnehjemmet og få en ny familie nå. Barnet gledet seg til å få en ny familie, men vet ikke at den gode muligheten er blitt stoppet av et utvalg i Norge. Barnet ønsker seg en trygg oppvekst, men døren inn til et nytt liv er blitt stengt - igjen. Tiden løper fra et barn som kanskje ikke får nye foreldre likevel.

Familien som ville ta til seg og elske dette barnet i Norge har ingen klagerett.

Til tross for at utvalget i praksis tar en beslutning med store konsekvenser for både barn og familie defineres dette ikke som et «enkeltvedtak». Hadde det vært definert som et slikt vedtak ville familien etter forvaltningsloven hatt adgang til å klage. Den klageretten gjelder ikke i slike saker, til tross for at et av Norges mest kjente advokatkontorer mener at dette er i strid med både norsk lov og god forvaltningsskikk.

Den utenlandske myndigheten som mente at de hadde funnet en god familie for barnet i Norge får bare beskjed om at norske myndigheter har overprøvet deres faglige vurdering. Det er lite dialog mellom norske og utenlandske myndigheter. I noen land stilles det spørsmålstegn ved de norske vurderingene. Er det grunnlag for fortsatt adopsjonssamarbeid med Norge?

Tilbake sitter flere som spør seg selv - var dette til barnets beste?

(Saken er anonymisert for å beskytte de berørte personene).