Han ingen vil ha

Jeg møter blikket til han som ingen vil ha. Det er så varmt, levende og godt at det borer seg inn i hjertet mitt. Forstår han at han mest sannsynlig må bli på dette barnehjemmet til han er 18 år?

Kronikk av: Christina Violeta Thrane Storsve
Foto: sokabs

Mars 2012: Jeg befinner meg på et barnehjem i Chile. Jeg er her for å få en større innsikt i behovene til barn som skal adopteres til Norge. I Norge holder jeg spanskkurs for foreldre som skal adoptere barn fra Latin-Amerika, i samarbeid med adopsjonsforeningen Adopsjonsforum. På barnehjemmet bor det barn i alderen to til fire år. Noen av dem har bodd her siden de var babyer. De har alle mistet sine nærmeste omsorgspersoner enten de har forlatt dem, er døde eller ikke er i stand til å ta vare på dem av ulike grunner. Nå er håpet at flere av dem kan adopteres for eksempel til Norge, slik at de endelig kan få det de ønsker seg aller mest: foreldre som er der for dem for alltid.

Inne på barnehjemmet lukter det intenst av moset mat, urin, klor, sterk såpe, svette, varme, leketøy og mennesker. Jeg ser en liten gutt, han er kanskje tre år, som har fått et hår fra øyevippen på kinnet. Jeg tar det på tommelen min og sier på spansk: «Blås den bort, og ønsk deg noe, men husk å holde det hemmelig.» Han ser uforstående og tomt på meg. Jeg gjentar det en gang til, så går han. Barna mine ser alltid på meg med store øyne, blåser og ønsker seg noe hemmelig. En liten jente kommer bort til meg og tar meg i hånden. Hun hopper opp og ned, kan nesten aldri stå stille. Hun vil klemme meg, ta på meg og søker varme fra meg. Plutselig har jeg en liten hånd på det ene brystet. Hun smiler, hopper ned fra armene mine igjen og går videre i dagen. Venter hun på en mamma og en pappa? Har hun begynt å forstå noe av seg selv og sin situasjon?

En skingrende stemme forteller at «nå skal det spises», og ungene samles rundt små plastbord. Mens de venter på maten, snakker de om den og hvordan de tror det vil smake. Jeg ser maten. Den er som en puré, det er vanskelig å se hva den består av. Den er nesten ferdigtygd. Jeg må ut. Ut i solen og
luften der jeg kan tenke igjen. Hjertet mitt er fylt opp av alle disse barna. Og jeg kjenner hvor inderlig jeg ønsker at de alle skal få en familie, en ny sjanse i livet og bli det beste de kan bli. Samtidig kjenner jeg realitetene etter å ha jobbet lenge med adopsjon: Mange synes disse barna er altfor store til at de ønsker å adoptere dem.

Spider-Man, Batman og Supermann
Jeg drar videre til et nytt barnehjem der det bor gutter i alderen fire til åtte år. Inni et av de små husene på gårdsplassen, bor det en gutt ingen vil ha. Gutten har jeg fulgt på Adopsjonsforums nettside, «Barn søker foreldre», der det søkes foreldre til større barn, søskengrupper og barn med ulike fysiske og psykiske helseanmerkninger. Jeg lurer på hvorfor ingen vil ham. Jeg går inn døra, og alle reservasjoner jeg har hatt til nå, forsvinner. Hjertet mitt smelter idet fire glade og rampete gutter begynner å leke med meg. Det er Spider-Man, Batman og Supermann. Jeg ser sønnene mine på seks og ti år i dem. På armen har jeg min ni måneder gamle datter som lyser opp på en måte hun ikke har gjort før på denne turen. Kanskje hun savner storebrødrene sine? En av gutta tar henne opp og leker med henne, vil kose med henne og la henne leke med Batman-figuren. Hun fryder seg, smiler og klapper. Småbilene kommer på bordet, og kappløpet er i gang – det krasjes og flys.

Så møter jeg blikket til han som ingen vil ha. Det er så varmt, levende og godt at det borer seg inn i hjertet mitt, og jeg skulle ønskeat jeg kunne bli hans mamma. Jeg skulle så gjerne ha elsket ham, satt  tydelige grenser for ham, hørt hans historie, grått med ham og forstått ham, gledet meg med ham og vært hans trygge havn. Han forstår hvorfor han er her, hva som har skjedd ham, og jeg lurer på om han forstår at han mest sannsynlig må bli her frem til han er 18 år?

Et minne for livet
Plutselig ser jeg en sjiraff som heter Sophie liggende i et hjørne. Hun er møkkete og blir tydelig ikke mye lekt med. Jeg spør gutta om hva hun gjør her. De flirer og roper at «det er jo en jenteleke!» Så ser de på datteren min med ekte kjærlighet i blikket og lurer på om hun vil ha den.  Jeg blir litt usikker og sier at de må spørre «mammaen sin» ved barnehjemmet om det er greit at de gir den bort. Hun gir dem lov.

Når datteren min får sjiraffen, stråler de små, kaffebrune øynene hennes opp, og hun ler. Både gutta og hun er så stolte og glade. En gave blir gitt og mottatt i et lite mikrokosmos. Jeg ser på gutta at de føler en genuin glede over å kunne være de som gir bort noe. De ga henne den vakreste gaven min datter noen gang har fått. Et minne for livet for meg og senere for henne. Jeg kjenner at jeg er tappet for energi. Disse guttene, som har så mye å gi, som er født inn i en verden der ingen kunne ta seg av dem, og som mer enn noe annet trenger en familie, er det vanskelig å finne et hjem til.

Etterord
En av grunnene til at adopsjonskøene er så lange i dag, er at søkere i de fleste land ønsker å adoptere barn under to år. Samtidig blir innenlandsadopsjon mer vanlig i tradisjonelle «opprinnelsesland» for adopsjon, der søkerne også foretrekker å adoptere de minste barna. En konsekvens av dette er at færre småbarn kommer til Norge, og at stadig flere vurderer adopsjon av større barn – som det også finnes flere av. Det er forståelig at mange ser det som mest naturlig å adoptere et lite barn.

Mange går også igjennom en lang prosess før de kan lande trygt på valget om å adoptere et barn som ikke er så lite som de opprinnelig hadde tenkt seg. Samtidig er det en myte at det er mindre utfordrende å adoptere små barn enn barn som har levd noen år. Norske adopsjonsforeninger erfarer at familier som adopterer større barn, ikke nødvendigvis opplever flere utfordringer enn de som tar til seg helt små barn, men det kan melde seg andre typer utfordringer. I tillegg bør man huske at også småbarna blir store, og kan få en del utfordrende tanker om sin første tid i livet og sin identitet.

Større barn har samme behov for en familie som de helt små. I følge FNs barnekonvensjon er det også en av deres grunnleggende rettigheter. Jeg vil derfor oppfordre potensielle adoptivforeldre til å tenke nytt: Har du det som skal til for å kunne gi et større barn hva det trenger aller mest? Det finnes
fremdeles mange barn i verden som sårt savner en mamma og en pappa. Kanskje er denne mammaen eller pappaen deg?

Denne kronikken sto på trykk i papirutgaven av Bergens Tidende 27. desember 2012.