Nyhet -
Barentssamarbeidet - Et tidsvindu som ble lukket
Av Lars-Henrik Larsen og Salve Dahle
Med Berlinmurens fall i 1989 åpnet det seg et helt spesielt tidsvindu i forholdet mellom Russland (det tidligere Sovjet) og Vesten, inklusive Norge. Perioden tidlig på nittitallet utviklet samarbeid og sameksistens med vår store nabo i øst, i et omfang og av en karakter som lå langt fra den kalde krigens mistro og skepsis. Det ble igangsatt mange nysgjerrighetsdrevne prosjekt på tvers av grensen, og mange fikk et gløtt inn i det store, ukjente og til dels grenseløse Russland for første gang. Situasjonen er endret med Russlands fullskala invasjon av Ukraina.
For å ivareta og støtte opp om de mange lokalt forankrede kontakter og initiativ på tvers av grensen, ble det etablert en samarbeidsplattform med deltakelse av de nordlige fylkene og tilsvarende regioner i Russland, Finnland og Sverige, "Barentsregionen", med sekretariatet i Kirkenes.
I dag er det neppe mange norske ungdommer som kjenner til Barentsregionens far, Thorvald Stoltenberg. De fleste nordmenn under 30 år kjenner vel best til nittitallets Russland gjennom karikaturer av president Boris Jeltsin og hans røde atomkoffert.
Men nettopp den 192 km lange grensen og naboskapet med Russland knytter våre to land sammen i et skjebnefellesskap som fortjener å bli røktet bedre enn det som i øyeblikket fremstår som mulig. Det er 15 år siden avtalen mellom Norge og Russland som avgjorde fordelingen av det tidlige omstridte havområdet mellom våre to land i Barentshavet. Denne avtalen avsluttet årtiers uenighet om eiendomsretten til et sjøareal på nesten 175 000 km2, mer enn halve fastlands-Norge. Avtalen sikret klare definisjoner av hva som er norsk økonomisk sone, og hva som er russisk. Det er tvilsomt om det hadde vært mulig å få til en slik avtale med dagens manglende samarbeidsklima .
I våre mange år med prosjekter i Russland lærte vi på Akvaplan-niva at det er ikke i Amerika alt er stort – det er i Russland! De fleste er enig i at Grønland er et stort land men det gir perspektiv å tenke på at en en enkelt russisk elv (Ob) drenerer et areal like stort som Grønland (2,1 millioner km2). Elveosen til Ob-elven er mer enn 900 km lang. Dette tilsvarer avstanden fra Tromsø til Trondheim. Under vårflommen stiger vannføringen i Ob-elven med om lag ni meter!
Da Akvaplan-niva begynte å jobbe i Russland på nittitallet møtte vi svært store arealer i sjø og ferskvann nesten uten spor av menneskelig påvirkning, og vi bidro blant annet med å vurdere fiskeoppdrett ved hjelp av moderne teknologi. Vi jobbet en del med dette i Kvitsjøen. Bakgrunnen var at den norske oppdrettsnæringen, på 90-tallet, vurderte å etablere seg i Russland. Dette var båret frem av oppdagelsene av at Russland var så mye mer enn luftforurensning fra tungindustri og radioaktivt avfall, tema som etter åpningen mot vest hadde skapt de største overskriftene.
En annen ny mulighet på nittitallet, var skipstrafikk mellom Europa og Asia gjennom havområdene nord for Sibir: «Den nordlige sjøruten» INSROP var et omfattende samarbeidsprosjekt mellom Russland, Norge, Japan og en rekke industriaktører. Målsettingen var å legge forholdene til rette for skipsfart gjennom Nordøstpassasjen. I løpet av prosjektets tiårige levetid samarbeidet russiske og internasjonale institusjoner og forskere med å kartlegge og analysere naturforhold langs Sibirs kalde kyster for å kunne foreta en konsekvensutredning av helårlig, isbryterassistert skipstrafikk. Dette arbeidet var kun mulig i en æra av åpenhet, tillit og samarbeid, og ble foretatt før satellittbasert arealkartlegging ble tilgjengelig for alle med en noenlunde oppdatert mobiltelefon.
Akvaplan-niva fulgte opp gjennom gjensidige prosjekt med Murmansk Marinbiologiske institutt (MMBI) og andre faginstitusjoner i Barentsregionen/Nord Vest-Russland. Vi hadde felles tokt til russiske farvann, og til farvannet rundt Svalbard med tanke på å samkjøre og harmonisere metoder for miljøovervåking. Dette var viktig fordi at disse metodene, 70 års isolasjon. hadde utviklet seg uavhengig av hverandre. Det ble skapt sterke faglige og personlige relasjoner til faginstitusjoner og enkeltpersoner, både sentralt og lokalt i Nordvest- Russland.
Men, utover etter 2010 utviklet Russland under Putin seg stadig mer i nasjonalistisk retning, og med front mot Vesten. I 2014 ble Krim annektert. Et gjensidig sanksjonsregime ble etablert og dette stoppet effektivt det meste av økonomisk, kulturelt og politisk samarbeid. Mangeårig entusiast for samarbeid over grensen, finnmarkingen Thor Robertsen, utga i 2014 boken "Banebrytende Barentssamarbeid – fra mistro til vennskap". Dessverre var de politiske tegn i tiden da boka kom ut ikke i pakt med bokas tittel. I dag ville man kanskje si at sirkelen er sluttet, og tilføye: "-og tilbake igjen”.
Spørsmålet er hvordan kan vi unngå at den nåværende situasjonen og kaldfronten gir en ny varig isolasjon og frysing av kontakter, relasjoner og samarbeid over grensen? Hva slags miljøsamarbeid kan vi opprettholde?