Er laksen klar for havet og saltvannet?

Er laksen klar for havet og saltvannet?

Når laks går fra ferskvann til saltvann, må kroppen tilpasse seg store endringer. I ferskvann tar fisken inn for mye vann og mister salter, mens det motsatte skjer i saltvann. Derfor må laksen endre hvordan kroppen håndterer vann og salter – dette skjer i stor grad gjennom spesielle transportproteiner i gjellene. Denne tilpasningen kalles smoltifisering, og er en viktig del av laksens liv når den skal ut i havet. Et viktig spørsmål i både forskning og oppdrettsnæring er hvordan man kan vite om en laks er klar for dette skiftet.

Interessant protein i gjellene

I oppdrett måles ofte nivået av et bestemt protein (NKA) for å sjekke om laksen er «klar». Men nye funn viser at dette proteinet alene kanskje ikke gir et helt riktig bilde. I villaks – som selv «velger» når den går ut i sjøen – ser man forskjeller i genaktivitet mellom laks som bare ser ut som smolt og de som faktisk er helt klare. Her setter vi «velger» i gåseøyne, da det antakeligvis ikke er et bevisst valg, men det er gjerne styrt av ulike eksterne signaler, i motsetning til i oppdrettslaks der oppdretterne bestemmer når laksen skal settes ut i sjøen.

Redusere dødelighet med mer forskning

I forskning på dette har man også sett på noen nye gener som kanskje henger sammen med smoltifiseringen, og som kan være knyttet til endringer i immunforsvaret. Selv om vi ikke vet nøyaktig hva disse genene gjør, kan de vise seg å være viktige markører på hvor klar fisken egentlig er. Disse funnene er et lite steg i forståelsen av smoltifisering, men de kan på sikt hjelpe oppdrettsnæringen med å redusere tap av fisk når den flyttes fra ferskvann til sjøvann.

Litt flere detaljer om problemstilling og funn

Vera Andreassen Løvold var med på fangst i Repparfjordelva i midten av mai og i månedsskifte juni/juli 2024. Hun tok gjelleprøver av både parr og smolt fra to lokasjoner i elven (to lokasjoner ble valgt ut for å se om det var noen forskjell avhengig av hvor i elven de er).

En fisk i ferskvann har høyere ioneinnhold i kroppen enn det er i vannet rundt, noe som gjør at fisken tar til seg for mye vann og mister salter. I saltvann er det omvendt, og fisken står i fare for å bli dehydrert. Gjellene har et veldig stort overflateareal og er i kontakt med både det interne og eksterne miljøet, og fisken kan derfor motvirke en del av den passive transporten av vann og ioner over gjellene. Dette gjøres med transportproteiner i cellemembranen i gjellene. Når laksen smoltifiseres må den gå fra å aktivt ta opp ioner fra ferskvann, til å aktivt gi fra seg ioner til saltvann, for å motvirke den passive transporten som er beskrevet ovenfor. En av disse transportproteinene er NKA (Natrium-Kalium-ATPase), og en annen er CFTR. Genuttrykket vil endre seg gjennom smoltifisering som en slags forberedelse på at fisken skal til saltvann.

I oppdrettsnæringen brukes ofte ulike målinger av NKA (enten RNA (gennuttrykk), proteinnivå eller enzymaktivitet) for å estimere om fisken er klar for å overføres til saltvann eller ikke. Det er interessant å se på hvordan genuttrykket ser ut i villfisk, for villfisken kan «bestemme selv» når den skal forlate elva og entre fjorden.

Mye av oppgaven til Vera Andreassen Løvold er basert på et tidligere forsøk, som har sett at NKA ikke er avhengig av fotoperiode-historikk. I oppdrettsnæringen er det vanlig praktisk at for å få fisken til å smoltifiseres ordentlig, må de gjennom en periode på minst 6 uker med kort dag (kort fotoperiode). Studiet hun bygger videre på så at uttrykket av NKA endres uavhengig av hvor lang periode med kort dag fiskene har hatt. Dette kan antyde at genuttrykket av dette proteinet ikke er den beste indikasjonen på om laksen smoltifiseres ordentlig.

Kort fortalt sier resultatene at der er et skille i genuttrykk mellom fisk som blir karakterisert som smolt på våren (fisk B på illustrasjonen), og fisk som er tydelig smolt på sommeren (fisk C). Basert på utseende er fisk B i smoltifiseringsprosessen, men den er fremdeles ikke ferdig smoltifisert. Om man ser på genuttrykket til fisk B, kunne man derimot antydet av den er klar for å overføres til saltvann. Det er her de nye markørene (genene) kommer inn. Det er lite litteratur på hva funksjonen til disse genene faktisk er, men det er mulig de har noe med immunologi å gjøre, da det også er en endring i immunsystemet til fisken under smoltifisering. Resultatene kan likevel antyde at disse genene kan være viktig for en ordentlig smoltifisering, men det kreves fremdeles mer forskning for å kunne si noe mer spesifikt om dette.

Disse resultatene har antakeligvis ikke noe konkret betydning sånn som de er idag, men det er resultater som kan åpne for videre forskning. Om dette er noe som undersøkes videre, og at det kan utvikles effektive og økonomiske metoder for å brukes i praksis, kan kanskje dødeligheten av laks ved overføring til sjøvann reduseres. Dette er likevel veldig i startfasen, og noe som må undersøkes mye videre.

**

David Hazlerigg, UiT; Jo Espen Tau Strand, UiT; og Jenny Jensen, Akvaplan-niva har vært veiledere for Vera og tittelen på hennes masteroppgave er: Investigating traditional and novel genetic markers for smoltification in wild Atlantic salmon (Salmo salar).

Denne nyhetssaken er skrevet at Jens-Kristian Nilsen og den har tidligere vært publisert av Lakseklyngen.