En artikkel som er publisert i Journal of Outdoor and Environmental Education av doktorgradsstipendiat Tor Mauritz Smedsrud viser hvordan barnehageansatte støtter lek i naturen på tre ulike måter: gjennom deltakelse på barnas premisser, gjennom små «dytt», eller ved å trekke seg tilbake. Smedsrud er doktorgradsstipendiat i barnehagestiftelsen Kanvas, og tilknyttet Universitetet i Stavanger.
– Kvaliteten på norske barnehager varierer mer enn det vi kanskje liker å tro, derfor trenger vi bedre systematikk for å sikre at barna får den barnehagehverdagen de har krav på, sier barnehageforsker Erik Eliassen.
I risikolek er det særlig viktig at den ansatte er sensitiv overfor barnets signaler og tillater det autonomi. Det vil si at barnet får lov til å streve med en utfordring og at den endelige avgjørelsen for videre handling er opp til barnet selv. Nærings-Ph.D i Kanvas, Rasmus Kleppe, har i sin doktorgradsavhandling observert at støttende samspill i risikolek sammenfaller med god barnehagekvalitet.
Mange forbinder risikolek med høy fart i akebakken og lengst opp i klatretreet - nærmest en form for ekstremsport for barn. Mye tyder på at barn begynner med risikolek helt i det små, og at det å lære, vurdere og håndtere risiko har stor betydning både for trivsel og utvikling. Rasmus Kleppe, nærings-ph.d. ved HiOA og Kanvas, forteller om sitt forskningsprosjekt på Kanvas' Toddler-konferanse.
Doktorgradstipendiaten Rasmus Kleppe viser midtveis i sitt forskningsarbeid at 2- og 3-åringer i stor grad leker risikolek med samme skrekkblandede fryd som eldre barn. De oppsøker farer som de fleste av oss kan kjenne seg igjen i, som høyde og fart. Ett-åringer derimot, leker med risiko som er vanskeligere å observere.