- Faren min var en ekte pueblo, jeg er en pøbel!

Da Emilia (24) hørte hun skulle få plass på Pøbelprogrammet etter å ha gått uten jobb en periode, synes hun det var flott. Pøbel betydde jo «Pueblo»; en pålitelig borger som kjemper for noe man tror på, akkurat slik faren hadde vært da han ble fengslet i 1976. Hun skjønte fort at «pøbel» oppfattes oftest som noe helt annet i Norge, men for henne ble det noe veldig positivt allikevel.

- Det der har jeg ledd mye av. Da jeg satt hos NAV og ble kjempestolt av å bli ansett som en «pueblo». Fikk mer selvtillit og gledet meg til kurs. Det aller mest morsomme er at den følelsen har faktisk bare forsterket seg etter selve kurset. Pøblene i pøbelprogrammet er en stor ressurs. Jeg også, sier Emilia.

I Argentina på slutten av 70-tallet var det kun de velstående som hadde råd til å studere, og faren til Emilia var studentleder. Han jobbet aktivt for et rettferdig samfunn og deltok i opprørene som etter hvert utviklet seg. Han ble fengslet i juni 1976, men kom seg etter to år til Norge som politisk flyktning. Emilia ble født i Norge og hadde en fin barndom med mor, far og søsken.

- Da jeg var åtte år, flyttet vi tilbake til Argentina. Jeg tror pappa savnet hjemlandet og ønsket at vi barna skulle få ta del i det som var «vår egentlige» kultur og for at vi skulle vokse opp sammen med familien vår der borte. Allikevel drømte jeg alltid om å komme tilbake til Norge. Jeg følte meg norsk, sier Emilia.

Emilia fullførte skole og videregående skole i Argentina og begynte på medisinstudiet. Fire år med medisin, før drømmen om landet hun tråkket barnsben i forsterket seg, og hun begynte å undersøke mulighetene for å fullføre medisinutdannelsen hun hadde begynt på i Norge. Søkeprosessen om godkjenning av studiene var i gang.

- Det var så mye med oss som var norsk. Jeg ler når jeg tenker på en del episoder da vi var barn. I Argentina er det for eksempel vanlig at barna kjøper seg masse mat, godteri og snop på skolen. Jeg kom med matpakke. Alle trodde vi var skikkelig fattige på grunn av den matpakka, ler Emilia.

Emilia fikk positive svar fra norske myndigheter om godkjenning av studiene hennes, så veien ble kort tilbake. Da hun var 22 år satt hun alene på flyet tilbake. Hun gikk rett i gang med å søke jobber, og hun trodde det skulle bli enkelt, for erfaringen var god og blandet; som hjelpepleier, assistent, med kontorarbeid, frivillig arbeid med barn med mere.

- Jeg var jo så vant til å jobbe. Jeg har alltid stått på skikkelig. Jeg sendte flere tiltalls CV-er og attester, gikk innom mange butikker, men jeg hadde ikke noen erfaring fra Norge og ikke noen referanser her. Jeg ble spurt etter attester, men det hadde jeg jo ikke. Det ble håpløst. Etter flere uker gikk jeg til NAV. Litt nedverdigende, men alt for å få en jobb. For sikkerhetens skyld hadde jeg kjøpt tur-retur billett til Argentina, forteller Emilia.

NAV sendte Emilia sporenstreks til Pøbelprosjektet, og det var da Emilia trodde det var et pueblo-program. Siden hun «hadde så mye å by på». Det viste seg å stemme, selv om pøblene er veldig forskjellige. For Emilia ble veien veldig kort til praksisplass og fast jobb. Og alt gikk superfort.

- Jeg synes det var kjempekult å være pueblo, og jeg fikk plass med en gang. Rett inn. Det er styrken til Pøbelprosjektet. Jeg ble jo litt overrasket da jeg skjønte hva pøbel oppfattes som i Norge, men jeg trengte jobb, jeg trengte veiledning, og selv om livet mitt ikke hadde gått så galt som enkelte av de andre i prosjektet, var ikke livet så perfekt, sier Emilia.

Etter seks uker i kurs fikk hun praksisplass i Trivselsleder, et skoleprogram som jobber for økt fysisk aktivitet i skolegården og for bedre psykososialt miljø på skolene. Etter noen måneder fikk hun fast jobb. Til høsten venter plass på medisinstudiene for å fullføre drømmen om å bli lege.

- For meg har Pøbelprosjektet gjort at jeg bidrar til noe veldig verdifullt. Jeg får jobbe med barn i et samfunnsnyttig prosjekt. Jeg får tjene penger, betale skatt - og bidra! Drømmen min om å bli lege handler også om å hjelpe folk. Føler meg veldig «norsk» nå, og har til og med vært på harrytur denne uken. Hvor norsk er ikke det, ler Emilia, som skal kose seg med bypåske i år.