Nye metoder avslørte mikroplast i filet og lever fra fisk

NORCE, Havforskningsinstituttet og NILU – Norsk institutt for luftforskning har i en ny studie kommet frem til metoder som gjør det mulig å bestemme mikroplast i vev fra fisk. Metodene som ble benyttet, gjorde at forskerne fant mikroplast i filet og lever av så vel oppdrettsfisk som villfisk og fjellørret.

– Studien utførte ikke risikovurdering for mennesker eller undersøkelser av helse-effekter for dyrene. Det er også viktig å understreke at studien er for liten til å konkludere om gjennomsnittlig innhold av mikroplast i fisk. Men den viser at man med dagens metoder kan starte kartleggingen av mikroplast i mat og dyr, sier Marte Haave initiativtaker til studien og seniorforsker i NORCE.

Ser etter plasttype, mengde og kjemi

Mikroplast er plastpartikler av ulike typer som er under 5 millimeter store. Det er ingen definert nedre grense for mikroplast. To av de tre metodene som ble testet, kan benyttes til både å se partikler og bestemme plasttype og konsentrasjoner av mikroplast i lever og muskler.

– NILUs rolle i studien var å undersøke om det var mulig å bruke mikroplastens kjemiske signatur for å påvise den, forteller seniorforsker Dorte Herzke fra NILU. – En slik metode ville være et veldig godt og sensitivt supplement til de andre to metodene som ble brukt.

NILU-forskerne testet om signalene fra plasten selv eller fra de kjemiske stoffene som brukes i plasten (tilsetningsstoffene) kunne gi svar. Herzke sier at de fant noen lovende ledetråder i de samme prøvene der de andre metodene ga utslag, og dette vil bli fulgt opp i en større studie.

Ingen forskjell på oppdretts- og villfisk

Fisken som ble undersøkt i studien er oppdrettslaks fra to lokaliteter. I tillegg testet forskerne villaks fra Sørfjorden utenfor Bergen, og fjellørret fra tre fjellvann i Rogaland. De fant mikroplast av flere typer både i lever og muskelvev, men fant ingen statistisk forskjell mellom innholdet i muskel og lever. De fant heller ingen forskjell mellom prøver fra ørret, villaks og oppdrettslaks. Variasjonene var derimot store, og det ble undersøkt et fåtall prøver per lokalitet.

Grunnen til at forskerne sammenliknet tre metoder for analyse av mikroplast, var for å vurdere evnen til å bestemme mikroplast i lave konsentrasjoner og størrelser, samt for å vurdere metodene opp mot kostnad og tidsbruk. Det ble også gjort sammenligninger av innholdet i lever og filet for å vurdere egnethet som vev for eventuelle rutinemessige prøver av mikroplast.

– De fleste partiklene som ble funnet var under 50 mikrometer (1 mikrometer =1/1000 millimeter), ned til minste mulige påviselige størrelse på 11 mikrometer. Dette stemmer overens med størrelsesfordelinger som er funnet i miljøet i andre studier, sier Haave.

Kan ikke si noe om effekten på mennesker

Hun legger videre til at datagrunnlaget fra denne studien er for lite til å konkludere hva gjelder mengdene mikroplast mennesker inntar gjennom å spise sjømat.

– Vi ønsker å presisere at studien ikke har sett på farene forbundet med å innta mikroplast, eller effektene av inntaket for verken mennesker eller dyr. Likevel legger den et grunnlag for å gå videre med liknende studier av mikroplast i mat, avslutter Haave.

--

Mer om SalmoDetect-studien

Les studien «Quantification of Microplastic in Fillet and Organs of Farmed and Wild Salmonids… (SalmoDetect)»

Studien er finansiert av FHF – Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfinansiering

Materialet i studien var slakteklar laks levert fra oppdrettsaktører og villaks og fjellørret fra forskningsfangst utført av NORCE.