Barn og ungdom i psykiatrien opplever tvang som aldri dokumenteres eller begrunnes

– Vi må ta inn over oss at barn og ungdom kan oppleve også uregistrert tvang som dypt krenkende, belastende og traumatiserende, sier Esben Olesen, en av redaktørene bak en ny bok om tvang i barne- og ungdomspsykiatrien.

Når barn og unge blir utsatt for tvang i psykisk helsevern, er det med mål om å beskytte og hjelpe. Ifølge norsk lov skal bestemte typer av tvang dokumenteres og begrunnes, mens andre typer tvang ikke omfattes av de juridiske definisjonene.

Kortvarig fastholding, korttidsvirkende legemidler, og tvangssondeernæring er eksempler på tvangstiltak som må registreres. Trusler om tvangsinnleggelse og tvangsernæring, overtaling og press, samt manglende informasjon og forståelse, er eksempler på tiltak som kan oppleves som tvang, men ikke krever registrering.

– Problemet er at tvangstiltak som ikke omfattes av lovverket, har en tendens til å bli nedtonet og ufarliggjort. Man tenker at dette ikke er riktig tvang, men det stemmer ikke, det er bare en type tvang som har falt utenfor det loven krever skal dokumenteres, sier Olesen.

– Vi må anerkjenne at også denne typen begrensinger er tvang og kan oppleves som dypt krenkende, belastende og traumatiserende for barn og ungdom som utsettes for den, sier han.

Frivillig tvang

Det kunstige skillet mellom registrert og uregistrert tvang er et av hovedpoengene i den nye boken «Tvang og grenser i barne- og ungdomspsykiatrien», som er produsert av Nordlandsforskning og Mental Helse Ungdom, som en del av forskningsprosjektet «The complexity of coercion in child and adolescent psychiatry». Olesen er seniorforsker ved Nordlandsforskning, leder for forskningsprosjektet og redaktør for boken samme med Cornelia H. Boman Wiik og Anna Ødegaard fra Mental Helse Ungdom.

– Boken er skrevet slik at ungdommer skal kunne lese den, men også studenter, fagfolk og pårørende vil kunne ha nytte av det som står der, sier Olesen.

«Tvang og grenser i barne- og ungdomspsykiatrien» undersøker hva tvang egentlig er og hvordan tvang oppleves for de som blir utsatt.

– Vi presenterer unges egne erfaringer og stiller kritiske spørsmål ved hvordan tvang forstås og praktiseres i barne- og ungdomspsykiatrien, sier Olesen.

I ett av kapitlene møter vi «Mia», en 16 år gammel jente innlagt med spiseforstyrrelse. Hun er formelt frivillig pasient, men forteller at hun ikke opplever å ha noe reelt valg. Hvis hun ikke samarbeider, vet hun at tvangsinnleggelse kan bli neste steg.

«Det føles jo litt som tvang uansett», sier Mia i boken. Olesen påpeker at slike situasjoner skaper et press på ungdommene og er et eksempel på tvang som ikke krever registrering.

– De føler at de må være gode frivillige pasienter for å unngå mer inngripende tiltak. Dette kan føre til en form for indre tvang, som ikke fanges opp i statistikken, sier han.

Tvang uten vedtak

Boka viser at mange ungdommer opplever tvang i form av press, trusler eller overtalelse, uten at det nødvendigvis finnes et formelt tvangsvedtak.

– Ungdom skiller ikke nødvendigvis mellom registrert og uregistrert tvang. For dem handler det om følelsen av å ikke ha kontroll, sier Olesen.

– Det er et demokratisk problem hvis ungdom opplever tvang uten at det anerkjennes som det, sier han.

Boka utfordrer den tradisjonelle forståelsen av tvang som enten/eller. I stedet foreslår Olesen å se på tvang som et spekter, der graden av opplevd frihet varierer.

– Jeg mener at helsevesenet må utvikle bedre begreper og verktøy for å fange opp denne nyansen. Ikke minst må ungdommenes egne stemmer få større plass i vurderingen av hva som er god behandling, sier han.

Vanskelig forskningsfelt

Å forske på tvang i barne- og ungdomspsykiatrien er langt fra enkelt. Olesen og kollegene har riktig nok lykkes med å få adgang til åtte avdelinger hvor de har gjennomført intervjuer, og tre avdelinger hvor de har gjennomført observasjoner.

– Grunnen til at denne delen av prosjektet ble gjennomført, er i stor grad at vi ble møtt med stor velvilje fra de lokale ungdomspsykiatriske avdelingene, som har vært svært åpne og imøtekommende overfor forskningsprosjektet, sier Olesen.

– Ut av dette har vi fått svært verdifull data som gir et godt grunnlag for analyse. Men vi har brukt mye tid og ressurser på å få lov til å komme inn på avdelingene. Særlig har det vært krevende å forholde seg til personvernombudene på enkelte sykehus, sier han.

Forskerne har også måttet kjempe for å få gjennomført en registerundersøkelse med data fra alle ungdomspsykiatriske avdelinger som er godkjent for tvangsbruk.

– Selv om vi har innhentet alle nødvendige vurderinger og dispensasjoner, har vi opplevd motstand fra flere sykehus. Vi erfarer dessuten at Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet er uenige om gjeldende lovverk på dette feltet, sier Olesen.

– Dette gjør at vi kan konkludere med at det i dag ikke er mulig å gjennomføre en undersøkelse av omfanget av og typen tvang som benyttes i barne- og ungdomspsykiatrien. Vi mener at dette er svært uheldig, og en stor begrensning, fordi det ikke er mulig å produsere kvantitativ kunnskap om den tvangen unge i psykiatrien utsettes for, sier han.