Panelsamtale på Høstutstillingen: Hvem eier fortellingen din?

(Scroll down for English)

Hvem eier fortellingen din?

– En panelsamtale om skapertrang, selvsensur og retten til våre felles referanser.

Vi snakker ofte om ytringsfrihet som en juridisk rettighet, som et forsvar mot ytre makt og sensur. Men vel så ofte foregår sensuren i det stille, inne i oss selv. Hva skjer når omgivelsene dine strammer grepet så mye at du begynner å redigere dine egne tanker før de i det hele tatt er tenkt? Og kanskje enda viktigere: Hvordan kan vi uttrykke oss fritt uten tilgang på informasjonen og referansene vi trenger for å forstå verden og bygge fellesskap?

I denne panelsamtalen utforsker vi hvordan ytre sensur og indre selvsensur former hva som er trygt å ytre, og hvem som kan uttrykke hva i hvilken sammenheng. Vi spør hva som skjer i spenningsfeltet mellom samfunnets normer og grunnleggende skapertrang og ytringsbehov i kunstneriske praksiser. For å ha ytringsfrihet, må vi også ha informasjonsfrihet. Hva en kunstner – eller et samfunn – er i stand til å kommunisere, avhenger av hvilke felles referanser og fortellinger man har tilgang til.

Til å dykke ned i disse spørsmålene har vi samlet et panel av kunstnere som på ulikt vis utfordrer tausheten, skammen og rammene for hva som kan sies, og hvem som får si det:

Tara Abdullah utfordrer hvem sine fortellinger som får forme våre felles referanser. I det fire meter brede maleriet The First Supper går hun i dialog med et av kunsthistoriens mest kjente motiv – Nattverden – og omformer det til sin egen frigjøringsfortelling. Etter en oppvekst i irakisk Kurdistan der hennes ytringsbehov ble skambelagt og undertrykt, markerer verket en hyllest til hennes kunstneriske forbilder. Ved å ta eierskap til et ikonisert motiv og fylle det med egne erfaringer, viser Abdullah hvordan trangen til å skape kan bryte ned nedarvet selvsensur og gjenreise retten til en egen stemme.

Karoline Bakken Lund og Harald Beharie utfordrer grensene for hvem som får forvalte og redefinere vår felles kulturarv. I verket HORKLUT fletter de tradisjonsmusikk, norsk folkekultur og utdaterte drakthistoriske ritualer sammen med transfeministisk og skeiv omsorgsetikk. Ved å ta eierskap til etablerte tradisjonsinstrumenter og samtidig redefinere nedsettende begreper (som ordet «horklut»), omformer de skam til et rom for frigjøring. Deres praksis viser hvordan det å utvide samfunnets etablerte referanser er avgjørende for å bryte den strukturelle selvsensuren som ofte rammer identiteter og uttrykksformer som bryter med samfunnets normer.

Horklut, horluva, horhätta: Horklut var betegnelsen på et hodeplagg som i enkelte deler av Norden kunne pålegges kvinner som hadde født barn utenfor ekteskap. Hodeplagget fungerte som en synlig markør for kvinnens sosiale og moralske status i lokalsamfunnet. Skikken gikk gradvis ut av bruk i løpet av 1800-tallet.

Hedda Kristine Bremseth utforsker den hverdagslige og usynlige selvsensuren som oppstår i møte med sosiale normer. Gjennom verket Du skal tåle mye – en krysning av game/talkshow og performativ forestilling – inviterer hun publikum direkte inn til å dele intime historier om usikkerhet, sårbarhet og humor. Ved å flytte det vi vanligvis skjuler i frykt for omgivelsenes dom inn i et åpent, felles rom, utfordrer hun grensene for hva vi tillater oss å si høyt. Bremseths arbeid belyser hvordan skapelsen av nye, ufiltrerte referanserammer senker terskelen for individets ytringsfrihet.

Håkon Lillegraven (leder panelet) er en selvstendig kurator og kunstformidler basert i Oslo med en praksis forankret i samarbeid og normkritiske kunstneriske praksiser. Siden 2020 har han utviklet og bidratt til tverrfaglige diskursive program og nye kunstproduksjoner innenfor og utenfor institusjoner.

Når og hvor: 27. september kl. 15.00. Samtalen vil foregå på engelsk.

Sted: Statens kunstutstilling, Høstutstillingen i Kunstnernes Hus Kino

Gjennom disse kunstnernes ulike praksiser – fra det geopolitiske og strukturelle til det dypt intime og sosiale – inviterer vi til en samtale om ytringsfrihetens grenser. Hva gjør det med kunsten og mennesket når biblioteket av referanser begrenses?

Velkommen til en dypdykkende samtale!

Panelsamtalen er et samarbeid mellom Safemuse og Høstutstillingen 2026. Safemuse – Safe Havens for Artists arbeider med å legge til rette for trygge arbeidsmuligheter for forfulgte, truede og sensurerte kunstnere globalt. Safemuse fremmer kunstnerisk ytringsfrihet, og jobber spesielt for at kunstnere fra ulike minoritetsgrupper skal bli hørt og sett.

Who owns your story?

A panel discussion on the creative drive, self-censorship, and the right to our shared references.

We often talk about freedom of expression as a legal right—a defense against external power and censorship. But just as often, censorship occurs quietly, within ourselves. What happens when your surroundings tighten their grip so much that you begin editing your own thoughts before they are even conceived? And perhaps even more importantly: How can we express ourselves freely without access to the information and references we need to understand the world and build community?

In this panel discussion, we explore how external censorship and internal self-censorship shape what is safe to utter, as well as who can express what in which context. We examine what happens in the tension between societal norms and the fundamental drive to create and express oneself within artistic practices. To have freedom of expression, we must also have freedom of information. What an artist—or a society—is capable of communicating depends on the shared references and narratives to which one has access.

To delve into these questions, we have gathered a panel of artists who, in different ways, challenge silence, shame, and the boundaries of what can be said—and who gets to say it:

Tara Abdullah challenges whose stories get to shape our shared references. In her four-meter-wide painting The First Supper, she enters into dialogue with one of art history's most famous motifs—The Last Supper—transforming it into her own narrative of liberation. Having grown up in Iraqi Kurdistan, where her desire to express herself was shamed and suppressed, the work stands as a tribute to her artistic role models. By claiming ownership of an iconic motif and infusing it with her own experiences, Abdullah demonstrates how the drive to create can dismantle inherited self-censorship and reclaim the right to one's own voice.

Karoline Bakken Lund and Harald Beharie challenge the boundaries of who is entitled to steward and redefine our shared cultural heritage. In their work HORKLUT, they weave traditional music, Norwegian folk culture, and obsolete historical dress rituals together with transfeminist and queer ethics of care. By taking ownership of established traditional instruments while simultaneously reclaiming and redefining derogatory terms—such as horklut—they transform shame into a space for liberation. Bakken Lund and Beharie’s practice demonstrates how expanding society’s established frames of reference can be essential to challenging the structural self-censorship that often affects identities and forms of expression that transgress social norms.

Historically, a horklut was a head covering that, in certain parts of the Nordic region, could be imposed on women who had borne children outside of marriage, marking their social and moral status within the community. The practice gradually disappeared during the nineteenth century.

Hedda Kristine Bremseth explores the everyday, invisible self-censorship that arises in response to social norms. Through her work Du skal tåle mye ("You Have to Endure a Lot")—a blend of a game/talk show and a performative piece—she directly invites the audience to share intimate stories of uncertainty, vulnerability, and humor. By moving what we typically hide for fear of judgment into an open, shared space, she challenges the limits of what we allow ourselves to say out loud. Bremseth's work highlights how creating new, unfiltered frames of reference lowers the threshold for individual freedom of expression.

Håkon Lillegraven (moderator) is an independent curator and art mediator based in Oslo, with a practice rooted in collaboration and norm-critical artistic approaches. Since 2020, he has developed and contributed to interdisciplinary discursive programs and new art productions, both within and outside institutional settings.

When and where: September 27th at 15:00. The conversation will be in English.

Venue: The National Art Exhibition, Høstutstillingen at Kunstnernes Hus Kino

Through these artists' diverse practices—spanning the geopolitical and structural to the deeply intimate and social—we invite you to a conversation on the boundaries of freedom of expression. What happens to art and human beings when our library of references is restricted?

Welcome to an in-depth conversation!

Safemuse – Safe Havens for Artists is a non-profit organisation that provides persecuted artists and artists at risk a safe place to stay and develop their art. Safemuse promotes freedom of artistic expression, with a particular focus on ensuring that artists from diverse minority groups have the opportunity to be heard and seen.