Billedkunst synliggjør kunsten som ikke blir sett

Torsdag 12. mars annonserte statsminister Erna Solberg «de mest inngripende tiltakene i fredstid», og alle deler av samfunnet ble mer eller mindre direkte påvirket som følge av COVID-19: steder ble stengt, restriksjoner for bevegelser iverksatt, møter forflyttet til digitale plattformer. Foruten ringvirkningene denne situasjonen i lang tid vil føre med seg av praktisk, økonomisk, juridisk og menneskelig art, er den mest umiddelbare konsekvensen likevel nettopp dette: at den begrenser vårt ytringsrom betraktelig. 

Når folk ikke kan samles, og ting ikke blir vist frem, blir man heller ikke hørt. Og slik forsvinner en essensiell del av vår samtale og det å være del av en offentlighet så vel som et fellesskap. Dette skjer over hele linja og er ikke spesifikt for kunsten, men så lenge kunst og kultur har potensial til å fungere som et frirom for ytring og refleksjon – og i så måte befinner seg i en særstilling – har situasjonen prekære konsekvenser også hva angår sanselig og intellektuell stimulans.

Helt konkret ble utstillinger og andre arrangementer som nettopp hadde åpnet eller som snart skulle åpne, utsatt eller kansellert. Kunstneres arbeid rant med andre ut i sanden, i det minste foreløpig, for hva som skjer videre med disse prosjektene er uvisst. Vi stod altså med en rekke utstillinger svært få eller ingen fikk sett. Enkelte av dem forble også stående klart montert, i håp om at det skulle bli mulig å åpne opp innen etter litt tid.

Gjennom hele 2020 vil Billedkunst se nærmere på aspekter ved forholdet mellom kultur og ytringsfrihet.

Hva kan Billedkunst bidra med? Vi kan bidra med synlighet for kunsten og et rom for meningsutveksling og samtale omkring den, samt å holde kunstskribenter i aktivitet. Vi bestemte oss for å dekke et knippe av det som står usett, på vent over det ganske land og av ulik art. Kritikere og skribenter som bor i nærområdene – der utstillingene var, ble forespurt om å skrive anmeldelser og andre tekster så kunstnerne og utstillingsstedene i det minste fikk den oppmerksomheten. Det er blitt om lag 30 saker – så mange vi har turt å ta på oss av kapasitetshensyn; kritikker, samtaler og kommentarer som belyser situasjonen kunstfeltet – og resten av samfunnet – er havnet i. 

Vi vil publisere tekstene fortløpende fra og med 20. april, før de deretter samles i et dobbeltnummer av papirutgaven i midten av juni. Billedkunst nr. 2–3 blir altså ikke bare et tidsdokument, men er også med på å synliggjøre noe av det som ellers ikke blir sett. Inntil da kan vi altså benytte nettet til å dele tekstene og se på bildene av kunsten som er bak lukkede dører – en fattig trøst, kanskje, men er det noe vi lærer i disse korona-pregede dager, så er det at synlighet og samtale online er bedre enn at kunstfeltet lukkes helt ned. Og hvem vet? Kanskje vi i denne krevende tiden også får mulighet til å tenke litt ekstra over kunsten vi ser selv om den bare er på nett? Og kanskje vi, bak skjermer og i hjemmekarantene, får ekstra tid til å gruble over hva kunst betyr for oss ellers også? La oss forsøke å bruke denne tiden til ettertanke. Disse tekstene er begynnelsen på Billedkunsts bidrag til samtalen. Vi følger opp i årets sommernummer som foruten koronarelatert stoff, vil ta for seg forholdet mellom ytringsfrihet og ansvar.

Kjetil Røed og Tine Semb (redaksjonen)

www.billedkunst.no