​Jeg fødte i en taxi

Tekst: Aina Kristiansen

Foto: Morten C. Eike (og ambulansepersonell)

Plopp, så var hun ute. Sånn forteller sønnen vår på to og et halvt hvordan han fikk en lillesøster. Og omtrent sånn var det.

Klokka er litt over fire om morgenen den 21. september. Jeg våkner og må på do – ikke akkurat uvanlig når man er høygravid. Det er tre dager siden termindatoen kom og gikk. Sønnen vår, Jonas, ble født litt før termin, så jeg føler allerede at jeg er langt på overtid.

Jeg legger meg igjen, men får ikke sove. Er det ikke noe litt annerledes med disse kynnerene? Kan det være noe på gang?

Etter en knapp halvtime, konkluderer jeg med at det må være rier. Jeg står opp og begynner å ta tida mellom dem. De er milde, med åtte minutters mellomrom. Jordmora har advart meg om at fødselen kan gå fort denne gangen, men siden det tok flere dager da sønnen vår ble født, tar jeg det ganske rolig.

Mellom riene skriver jeg ned noen instrukser til mamma, som skal passe Jonas. Håndskriften bærer litt preg av at dette ikke er helt som alle andre dager. Det er fortsatt to og en halv time til barnehagen åpner, og jeg er usikker på om vi rekker å følge ham dit før vi drar på sykehuset. Jeg gjør klar matpakka hans før jeg vekker samboeren min, Morten. Klokka er rundt halv seks nå, og riene har tatt seg litt opp.

– Nå er det i gang. Vi bør nok ringe Erlend, sier jeg.

Onkelen til Jonas bor mye nærmere enn mamma, og han har vært i beredskap både dag og natt den siste tida

– Vi skal ikke bare ta med Jonas, da? spør Morten.

– Neida, det går nok bra, sier jeg.

Morten ringer broren sin, som hiver seg i bilen. Neste telefon går til Oslo Taxi, og operatøren får beskjed om at vi må vente på barnevakta, så taxien må kanskje vente litt utenfor blokka.

Riene har blitt skikkelig intense nå, og jeg må konsentrere meg for ikke å skrike. Morten vekker Jonas og forklarer ham at babyen vil ut av magen og at onkel Erlend kommer og følger ham i barnehagen.

Jonas er trøtt og vil bare sitte på fanget mitt og kose, men hver gang det kommer en ri, må jeg be Morten ta ham. Jeg klarer ikke å ha ham på fanget – må bare støtte meg mot stuebordet og puste meg gjennom riene.

Morten får beskjed om at taxien er på plass, men vi venter fortsatt på barnevakta.

– Hvor blir det av Erlend? sier Morten.

Endelig ringer det på døra. Erlend løper heseblesende inn i stua, og vi gir Jonas noen ordentlig gode hadeklemmer. Jeg får en ri på toppen av trappa og må holde meg fast i rekkverket.

– Onkel Erlend, jeg vil lese Peppa Gris, hører jeg en ivrig og glad Jonas si og puster litt lettere.

I bunnen av trappa kommer det en til. Jeg puster og jamrer, men prøver å ikke skrike for høyt for ikke å skremme Jonas. Vi kommer oss ut døra. Nå er riene så kraftige og presset så instenst at jeg begynner å tvile på at vi kommer til å rekke fram.

– Det kan hende vi bør ringe en ambulanse, sier jeg.

Men taxien står jo utenfor døra, så vi bestemmer oss for å ta den. Sjåføren forklarer at det har skjedd en feil. Vi har jo bestilt en vanlig taxi, men han kjører maxi-taxi. Derfor har han bestilt en ny bil og ber oss vente på den.

– Vi venter IKKE, sier jeg. Eller kanskje jeg roper.

Han åpner døra akkurat tidsnok til at jeg får kastet meg ned på alle fire mellom seteradene før neste ri når toppen.

– Skal jeg kjøre? spør han høflig, og Morten ber ham kjøre forsiktig.

Jeg bør nok sette meg og få på meg sikkerhetsbeltet, tenker jeg, men orker ikke en gang tanken på å sitte fastspent. Sporene i gummimatta på gulvet graver seg litt inn i det ene kneet mitt. Så kommer neste ri. Det er som om alt presset plutselig letter. Buksa mi blir varm og klissvåt.

– Ååå! Nå gikk vannet. Herregud, så deilig!

Vel inne i ambulansen, på vei til sykehuset, slår det meg at jeg aldri sjekket om det faktisk er ei jente vi har fått. Det er det. Ei travel, lita jente med blå øyne og masse mørkt hår.

Jeg puster lettet ut og føler meg med ett så mye bedre. Men lettelsen varer ikke lenge. Litt lenger ned i gata kommer et enda kraftigere press. Jeg skriker:

– Nå kommer hodet! Du må stoppe!

Sjåføren har nok ikke oppfattet at jeg snakket til ham, så Morten ber ham stoppe bilen og ringe 113.

– Hodet kommer! sier jeg igjen.

Jeg drar ned buksa og kjenner etter selv. Der er det! Et lite hode fullt av hår. Jeg tar tak i hånda til Morten, som står på knærne bak meg. Han tror nok ikke jeg mener det helt bokstavelig.

– Kjenn da!

– Oj!

Presset er nå så enormt at jeg ikke vet om jeg har øynene åpne eller igjen, om jeg er stille eller skriker, om bilen står stille eller kjører. Hele kroppen presser på helt av seg selv.

Det neste jeg hører er Mortens stemme, mykere og mildere enn noen gang.

– Næmmen, heisann! Der var du, jo!

Det tar et sekund eller to før jeg skjønner hva som har skjedd. Hun er ute. Dattera vår er her. Morten har tatt henne imot. Jeg har født i en taxi!

Jeg vrir meg rundt og får lent meg mot det ene setet i en vridd og ubehagelig stilling. Morten løfter det lille nurket opp til meg. Jeg prøver å løfte henne opp på brystet, men får henne bare til hofta. Navlestrengen går rundt låret og er for kort.

Hun skriker litt, men jeg synes det er litt lite. Er hun ikke litt for rolig? Er det ikke altfor mye slim i munnen hennes? Jeg stikker fingeren inni munnen hennes og får bort litt slim, vil at hun skal skrike mer. Morten er helt rolig og sikker på at alt er fint. Nå ser jeg også at hun puster rolig, men godt og har fin farge i ansiktet.

Det er kaldt, så jeg ber Morten finne fram teppet fra fødebagen og pakker det rundt den lille babyen så godt jeg kan.

Hvor blir det av ambulansen? Sjåføren har telefonen på høyttaler og forklarer hvor vi er og at det er en fødsel på gang.

– Hun har født. Babyen er ute! roper Morten.

Endelig ser jeg blålysene komme mot oss. Det føles som om det har gått en evighet, men det er omtrent seks minutter siden vi ringte. De rolige hjelperne får på babyen en liten varmelue – en slags dusjhette av aluminiumsfolie – og noen varme pledd. De sjekker at alt står bra til med både babyen og meg, før de klipper navlestrengen.

Endelig får jeg løftet den lille jenta opp på brystet. Hun er perfekt! Alt har gått bra, og jeg må bare le. 

Velkommen til verden, lille Oda.

Noen dager etter at vi hadde kommet hjem fra sykehuset, kom det plutselig blomster på døra. Takk, Oslo Taxi!