Blogginnlegg -
Hvite dager i Varanger
Helt nordøst i Norge er det store, hvite vidder, rikelig med vind, og snø i fjellene til langt utpå sommeren. Varanger kalles «snøkitingens Hawaii» og hvert år kommer utøvere fra hele verden hit for å konkurrere i verdens tøffeste kitekonkurranse på snø.
Hvor tøft det faktisk kan være, fikk vi oppleve i april i fjor. I år er det duket for VM.
”Jeg gruer meg”, sa Anna Solvoll Rognmo da vi møtte henne i april i fjor. Hun følte seg ikke helt klar.
I årevis har hun vært kommunikasjonssjef for Varanger Arctic Kite Enduro (VAKE), men nettopp derfor har hun aldri fått sjansen til å delta selv. Under VAKE 2018 var det annerledes. To dager senere skulle hun og 26 andre deltakere heise kiten i Berlevåg og starte den 250 kilometer lange ruten mot Vardø.
Foto: Ingerid Jordal
10 år med VAKE
Varanger Arctic Kite Enduro markerte nemlig sitt 10-årsjubileum i fjor med en spesialutgave: Ekspedisjon i stedet for konkurranse. Øyvind Stangnes, som har vært racemaster og leder for konkurransen siden starten i 2008, da VAKE var et eksperiment med 6 deltakere, stilte som guide.
Siden 2008 har jungeltelegrafen gått verden rundt, og i 2015 deltok rekordmange, 88 kitere. De kommer fra Europa, USA og Russland.
”VAKE, det er bare /it/the thing to do/it/ om du er snøkiter”, mener Jamie Anderson fra England. Han var en av mange som hadde meldt seg på fjorårets ekspedisjon, i håp om å lære nok til å delta i ordinær konkurranse senere.
STIV KULING
Alle deltakerne startet på ski fra sentrum av fiskeværet Berlevåg. Skolebarn og nysgjerrige berlevåginger vinket dem av gårde. De skulle slepe seg selv og en tung pulk opp på fjellet bak byen. Allerede den første bakken skilte deltakerne fra hverandre. Noen fløy opp, lekende lett, med luft i pulken. Andre bannet og steikte.
Da alle hadde fått kitene i luften, føyk de av gårde innover mot første sjekkpunkt. Og det var det siste vi så til dem på over to dager. For snart ble vinden et problem. Snøføyka visket ut konturene, himmel og horisont ble en eneste hvit masse.
Foto: Ingerid Jordal
SAMSPILL
Starten av VAKE er en fryd for øyet. Vanligvis er det over 70 fargerike kiter i luften samtidig, i alt fra flau vind og sol til nesten snøstorm. VAKE er organisert som en lagkonkurranse, rett og slett fordi det er for farlig å kite helt alene over Varangerhalvøya. Alle som vil delta må finne seg en lagkamerat. At man er sterkere sammen, har flere fått erfare opp gjennom årene. Skader, ødelagt utstyr og tabber kan stanse ferden. Og da er det fint å være to.
Hvert lag får en streng pakkeliste. De skal ha med seg utstyr til å overnatte, nok mat, kokeapparat og annet som kan bli livsnødvendig underveis. Selv i april kan temperaturen fort bikke 20 minus nattestid.
Men det viktigste for å få lov til å delta, er at du er en erfaren kiter og kan klare deg ute i villmarken. Flere søknader om deltakelse har blitt avvist fordi laget ikke har vært dyktige nok på disse punktene. Som VAKE skriver på sine nettsider: «Are you prepared? Really prepared?»
DAGER I HVITT
”Så mye dårlig vær har vi aldri hatt tidligere! Det er fullstendig hvitt, og vi kan ikke kite sikkert”, fortalte Anna på en skurrete telefonlinje et par dager etter start. Hun hadde hatt noen tøffe dager. Flere ganger var hun blitt skikkelig redd. Med mye vind og lite sikt hadde turens første dager blitt en større psykisk enn fysisk påkjenning.
Da ekspedisjonen onsdag ettermiddag ankom Stjernevann, var det en lykkelig gjeng som fikk servert varm lapskaus og en øl i teltet.
Det hadde også blitt en del skigåing, fortalte Anna. Og når du har pakket pulken med tanke på å suse over viddene, er det beinhardt å trekke den etter deg opp bakkene isteden. Men dette er også en del av VAKE: Å takle uforutsigbart vær i villmarken er noe du må mestre om du skal delta.
Foto: Ingerid Jordal
FARGESPILL
Nettene tilbringes i teltleir. Alle har med seg egne telt og utstyr. Vanligvis slår man opp teltet der man er, uavhengig av andre deltakere. Men på en ekspedisjon blir det mer sosialt, og ikke få av fjorårets deltakerne hadde med seg en liten dram i pulken.
Trær og busker kan man se langt etter på Varangerhalvøya om vinteren, men bålkos kan også lages av noen telys. Og når lyset på jorden er svakt, blir lyset på himmelen sterkere. Himmelen over fjorårets deltakere klarnet opp og magisk nordlys danset over teltleiren. Til og med finnmarkingene ble imponert. Flere mente det var det sterkeste nordlyset de hadde sett.
Foto: Ingerid Jordal
BELØNNING
Snart skulle kiterne få lønn for strevet. Torsdagen bød på både sikt og vind, og de satte av gårde mot neste mål: Vadsø. Og endelig klaffet det. Kiterne beveget seg hurtig over fjellet. Noen mil før Vadsø løyet vinden, og ekspedisjonen slo leir for natten.
De våknet til sol og vind i riktig retning. Snart kunne vi som stod og ventet skimte små, fargerike prikker som poppet på himmelen nord for Vadsø. Fargeflekkene i det store landskapet var et flott syn. Kiterne seilet i medvind med utsikt over Varangerfjorden, og smilene satt klistret i solbrune fjes da de kom frem til sjekkpunktet. Én av deltakerne syntes det hadde vært så vakkert at han hadde tatt av seg solbrillene for å nyte det fullt ut. At han hadde blitt delvis snøblind, var en liten pris å betale, mente han.
VENNER FOR LIVET
På VAKE settes følelsene i sving. Kitingen i Varanger har skapt både vennskap og kjærlighet. Og helt sikkert noen krangler. For dette er viktige saker. Det som er spesielt med VAKE, er at deltakerne kommer tilbake år etter år. Kanskje ikke for å vinne, men for å delta, teste seg selv og se hvor langt og hvor hurtig de kan seile.
Inspirert av VAKE har lignende arrangementer startet opp i Russland (TOKE) og Canada (Miskhumi). Når det nå snart er duket for verdensmesterskap, blir det nok mange kjente fjes i Varanger. Og kanskje har ekspedisjonen i fjor klart å rekruttere noen nye også?
Foto: Ingerid Jordal
BELØNNING tilbake til 2018. De fleste bestemte seg for å avslutte ekspedisjonen i Vadsø. Fem dager var nok for møre lår.
Anna kunne fortelle at hun hadde lært mye, og spesielt hadde hun blitt tøffere i dårlig vær.
”Kontroll på navigering, kart og GPS er utrolig viktig. I dårlig vær kiter vi omtrent i blinde, og må stole på oss selv og GPS-en. Jeg har vært langt utenfor komfortsonen, men blitt belønnet med to fantastiske kitedager på slutten av ekspedisjonen.”
ALDRI MER?
”Jeg var virkelig ikke forberedt på at det var så tøft”, lo Amil Kabil da han hadde fått summet seg litt etter ankomst til Vadsø.
Amil er opprinnelig bosnier, men er bosatt i USA, og kom rett fra sandaler og strand i Mexico til arktisk kiting. Han klaget lattermildt over at han hadde hatt et ubrukelig liggeunderlag og elendige sko. Nå var han sliten.
”Vil du prøve dette igjen?” ville jeg vite.
”Akkurat nå er svaret NEI! Hahaha! Men om en stund så husker jeg bare det flotte, glemmer slitet, og får opp konkurranseinstinktet. Så du skal aldri si aldri.”
Engelske Jamie var derimot skråsikker: ”Får jeg lov å delta, så kan jeg garantere at jeg står på startstreken av VAKE under VM i april 2019!”
