Skip to main content

Adopsjon: Når byråkratiet blir for krevende

Blogginnlegg   •   des 20, 2015 16:00 CET

Noen land stiller urimelige krav til dokumentasjon i adopsjonssamarbeidet. Det vanskeliggjør adopsjonsforeningenes arbeid og fordyrer en allerede kostbar adopsjonsprosess.

Tekst: Øystein Gudim, daglig leder i Adopsjonsforum
Foto: Nels Highberg

Det er nå 22 år siden «Haag-konvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonal adopsjon» så dagens lys. Konvensjonen trådte i kraft i 1995, og Norge sluttet seg til den i 1997. Før 1995 var internasjonal adopsjon dårlig regulert. Per dags dato har 95 land sluttet seg til Haag-konvensjonen.

Konvensjonen setter en standard for hvordan internasjonal adopsjon bør foregå – og i praksis sier den også mye om hvordan internasjonal adopsjon ikke skal foregå. I disse dager forbereder Adopsjonsforum avslutningen av 24 års samarbeid med Etiopia, da systemet i landet ikke lenger fungerer tilfredsstillende. Flere aktører i Etiopia ser ut til å ha fokus på penger – ikke på barnas behov for en trygg prosess. Vi har sett lignende problemer i tidligere samarbeidsland som Nepal og Russland. Felles for disse landene er at de ikke har sluttet seg til Haag-konvensjonen.

Ingen garanti
At et land har ratifisert konvensjonen er ikke en garanti for at alt ved adopsjonssystemet fungerer bra, men det er en viktig indikator. Store adopsjonsland som Kina og Guatemala reduserte antallet internasjonale adopsjoner kraftig etter at de sluttet seg til Haag-konvensjonen.

Adopsjon handler om beskyttelse av barn. For å sikre at det er barna som virkelig trenger ny familie som blir adoptert, er det viktig med et godt utviklet lov- og regelverk. Barnevern, byråkrati og uavhengige domstoler må fungere på et tilfredsstillende nivå. Det må være kontroll på prosessen, åpenhet om pengebruk, og god håndtering av barna og familiene som søker om adopsjon.

Urimelige krav
Baksiden av medaljen er noen ganger et byråkrati som kan bli for krevende. Noen land stiller urimelige krav til dokumentasjon og oppdateringer om både ansatte og tillitsvalgte i adopsjonsforeningene. Noen krever for eksempel bekreftet kopi av pass, politi- og skatteattester, CV med kopi av vitnemål, osv. Hvis en sentralmyndighet i Norge godkjenner en norsk forening, burde samarbeidslandene ha tillit til at kontrollen er god nok. Å kreve ekstra dokumenter – ofte på et urimelig detaljnivå – er både arbeidskrevende og kostnadsdrivende. Det siste går også utover adopsjonssøkerne.

Når Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) enkelte ganger bare gir godkjenning av samarbeidsland for ett, halvannet eller to år, i stedet for de vanlige tre årene, tenker de neppe på at det kan koste foreningene titusener av kroner ekstra å fornye godkjenningene så hyppig. Haag-konvensjonen er et godt verktøy, men noen ganger bør verktøyet brukes viselig, slik at det ikke skapes unødvendig og til dels meningsløst byråkrati.

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar