Skip to main content

Adoptivforeldre om hjelpeapparat: – En stor byrde å ikke bli trodd

Nyhet   •   des 27, 2015 16:00 CET

I 2015 gjennomførte jeg en undersøkelse om adoptivfamiliers møte med hjelpeapparatet. Der fremgikk det blant annet at noen foreldre ikke ble trodd da de søkte hjelp i en vanskelig familiesituasjon.

Tekst: Marthe Oldren Smørdal, psykologspesialist ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i Trondheim
Foto: droidman

Adopterte som gruppe klarer seg godt, men for de som kommer i kontakt med hjelpeapparatet, betyr det mye å bli møtt på en god måte. Som del av et faglig fordypningsprosjekt har jeg intervjuet 14 familier som har vært i kontakt med hjelpeapparatet, utover den vanlige oppfølgingen gjennom helsestasjon, fastlege etc. Jeg ønsket å gjennomføre undersøkelsen på bakgrunn av egne erfaringer. I løpet av mine ni år ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), har jeg jevnlig gjort meg tanker om at det er behov for økt kunnskap om adopsjon i hjelpeapparatet, og en bevisstgjøring av holdninger.

Les også: Adoptivforeldre overlates til seg selv

Det er nok et vanskelig oppnåelig mål at alle skal kunne alt om adopsjon, men en bevisstgjøring og kunnskapsheving i hjelpeapparatet, vil forhåpentligvis kunne lette familienes møte med oss som hjelpere. Mitt prosjekt er ikke av vitenskapelig art og forholder seg derfor ikke til konvensjonelle karv til utvalg og metode. Jeg tenker allikevel at opplysningene som informantene mine har kommet med, er verdt å ta med seg videre.

Til undersøkelsen søkte jeg altså etter adoptivforeldre som hadde vært i kontakt med hjelpeapparatet utover den vanlige oppfølgingen. Deltagerne som meldte seg, har hatt varierende grad av kontakt: Noen har hatt rene somatiske problemstillinger, andre har hatt kontakt med BUP, mens noen har hatt et omfattende og komplekst behov for hjelp som har medført kontakt med somatikken så vel som f.eks. BUP.

Etter hvert som jeg snakket med deltagerne kom det gode innspill om hvordan familiene hadde blitt møtt av helsestasjon, fastlege, barnehage og skole, og jeg har valgt å ta med noen av dem i denne artikkelen. Adopsjonsforeningenes rolle etter adopsjonen, har også vært tema i noen av samtalene. Mitt fokus er ikke barnas vansker (hvilke typer vansker de har), men hjelpeapparatets kunnskap og holdninger i møtet med disse familiene. Selv om antall utenlandsadopsjoner har sunket de siste årene, kommer det flere barn med spesielle behov – både barn med kjente diagnoser og eldre barn. Dette tenker jeg gjør det ekstra relevant å sette fokus på hvordan familiene blir møtt i hjelpeapparatet.

Les også: Adopterte mangler oppfølging i 9 av 10 kommuner

Mellom to stoler
Jeg innhentet informasjon ved å snakke med deltagerne, hovedsakelig på telefon, men også ansikt til ansikt. Deltagerne fikk tilsendt en liste med veiledende spørsmål i forkant av samtalen, men selve samtalen foregikk ved at deltagerne fikk fortelle mer eller mindre fritt mens jeg sørget for å få svar på de aktuelle spørsmålene. Noen av deltagerne har ett adoptivbarn, noen har flere, mens noen har både egenfødte og adopterte barn. For noen av informantene var barnets vansker kjent på tildelingstidspunktet, mens andre familier har opplevd at vanskene viste seg etter hjemkomst.

Det første møtet med hjelpeapparatet har for mange vært helsestasjonen. Mange har følt at de havnet litt mellom to stoler da barna ikke var i en alder hvor det foretas ordinære kontroller på helsestasjonen. Likevel har de hatt behov for kontakt. Hovedinntrykket etter å ha intervjuet familiene, er at det er svært personavhengig hvor godt første møte med helsestasjonen blir. Noen har vært heldige og møtt helsesøstre med kunnskap både om adopsjon generelt og tilknytning. Helsesøstre som har vist interesse for å ta imot informasjon dersom de selv ikke kunne så mye, ble nevnt som en annen god erfaring («det er mer tillitsvekkende å innrømme at man ikke vet, enn å late som»).

Noen har imidlertid opplevd det som uheldig (og som et uttrykk for manglende kunnskap om tilknytning) når de har fått råd om å la barnet gråte/gråte seg i søvn. Følelsen av at alle barn skal passe inn i en standard istedenfor å se det enkelte barns utvikling, har vært framtredende hos noen av deltagerne. Det har f.eks. bydd på frustrasjon når helsesøster har uttrykt bekymring for en (for) liten hodeomkrets, til tross for fin utvikling ellers, og at hodeomkretsen kan tilskrives barnets etnisitet. Noen deltagere etterspør «barselgrupper» for adoptivfamilier.

Les også: - Kompetansen om adoptivfamilier må heves

Manglende kunnskap om prøvetaking
Flere av familiene har opplevd at fastlege eller legesenter ikke har hatt nødvendig kunnskap om hvilke prøver som skal tas av barnet. Noen opplevde også et unødvendig stort fokus på f.eks. HIV og andre alvorlige tilstander, og møtte liten forståelse for at dette var noe barnet var sjekket grundig for i opprinnelseslandet. Det har også blitt fremhevet som positivt å møte en tannlege som hadde kunnskap om at tannfelling kan skje ulikt hos ulike etniske grupper.

Foreldrenes opplevelser har også vært svært ulike når det gjelder barnehage. Mange deler imidlertid følelsen av å bli sett på som «hysteriske» når spørsmålet om f.eks. tilvenning har kommet opp. Noen av foreldrene har vært til stede sammen med barnet over lang tid i barnehagen. De uttrykker stor takknemlighet for at barnehagen har godtatt – og vist stor forståelse for – situasjonen. Andre har følt at de har vært nødt til å jobbe mye for å få barnehagen til å forstå hva barnets atferd egentlig betyr (f.eks. at et veldig kosete barn ikke nødvendigvis er trygt, men heller ukritisk, eller at utrygge barn jobber hardt for å få kontroll, noe som kan tolkes som «vanskelig atferd»). Noen har opplevd en holdningsendring etter at barnehagen fikk lære mer om tilknytning.

Overgangen til skole har vært et tema i noen av samtalene. Enkelte har blitt møtt med stor forståelse for at barnet har behov for stabilitet i overgangen mellom barnehage/skole, og rektor har vært bevisst i valget av klassekamerater og kontaktlærer. Andre har følt at skolen ikke har satt seg inn i hvilke behov barnet har. Felles for mange, er ønsket om å formidle videre at både barnehage og skole bør ta foreldrene på alvor uten å stemple dem som hysteriske. Dersom skole og barnehage ignorerer foreldrenes stemme og velger å skulle «bli kjent med barnet selv» før eventuelle tiltak settes inn, mistes mye verdifull tid, og situasjonen blir vondere for barnet. For flere av deltagerne, har det vært viktig å ha hjelpeapparatets (f.eks. BUPs) støtte når de har stilt krav til skole/barnehage.

Les også: Foreldre krever hjelp

Språkvansker ikke tatt alvorlig
Mange har hatt kontakt med Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), og erfaringene har vært delte. Noe som går igjen, er at språkvansker ikke har blitt tatt på alvor, og mye har blitt forklart med selve adopsjonen. Senere har det imidlertid vist seg at det ligger reelle språkvansker til grunn.

Når det gjelder BUP var erfaringene også delte. Noen opplevde BUP som en god støtte og trakk bl.a. fram nytten av å få hjelp til å forstå hva tidligere erfaringer har å si for barnets utvikling og atferd. Et av de viktigste funnene i undersøkelsen har vært at foreldrene opplevde kunnskap om tilknytning som svært viktig (det gjelder i alle deler av hjelpeapparatet). Mange har opplevd at kunnskap på akkurat dette feltet har vært mangelfull. Flere har snakket om at adoptivbarn er andre lands barnevernsbarn, og at en forståelse for barnas bakgrunn og hvordan denne påvirker barnas atferd, er helt vesentlig.

Mye av det som ble sagt om kontakten med BUP, kan også overføres til andre etater. Foreldrene uttrykte i den forbindelse et stort behov for et kompetansesenter for adopsjon hvor etater som f.eks. helsestasjon, skoler, barnehager etc. kan søke veiledning, enten på nasjonalt nivå eller bydelsovergripende i de største byene.

Les også: Ønsker kompetansesenter for adopsjon

I det følgende får du en oppsummering av utsagn fra foreldrene om hjelpeapparatet:

Av frustrasjoner knyttet til møtet med hjelpeapparatet, ble følgende trukket fram:

  • For lite kunnskap om tilknytning («ordet 'tilknytning' ble ikke nevnt»)
  • Ikke tilstrekkelig mulighet for å snakke om adopsjonen
  • For mye fokus på ADHD/autisme (og skjemaer i tilknytning til dette)
  • For mye fokus på lange utredninger, istedenfor raske tiltak som kunne avhjulpet i en veldig situasjonsbestemt vanske
  • Foreldre har følelsen av å måtte kjempe for å bli trodd
  • Opplevde sykeliggjøring av adopterte
  • Kunnskapen om hva barna bærer med seg, er for dårlig
  • Mye forståelse og støtte, men har ikke fått nok konkrete råd
  • Følte at BUP mente de var eksperter, mens foreldrene ikke forsto noe («vanskelig å føle at man skjønner mye, men at man ikke snakker om det samme»)
  • BUP var for «låst» i en oppfatning
  • BUP har for lite å tilby (f.eks. kun fastlagte programmer når det gjelder atferdsvansker)
  • Å måtte drive sakene selv
  • Ting tar for lang tid
  • Det er ingen som koordinerer de ulike tilbudene, ingen som ser helheten. Skulle gjerne hatt en kontaktperson som talte barnets sak! Det oppleves som sløsing med ressurser når systemene ikke «snakker sammen».
  • Barnet ble kun sammenlignet med andre adopterte, ikke sett «som et eget individ» (blir behandlet som en del av «gruppen adopterte»)
  • Mange møter, mye prat, men kommer ikke videre. For lite skjer mellom møtene.
  • For mye fokus på å dokumentere, ikke handle

 Gode råd til hjelpeapparatet fra deltagerne:

  • Ha tro på at foreldrene kjenner barna sine
  • Husk søsknene!
  • Ha fokus på å berge hele familien
  • Ha i bakhodet at adoptivbarna kan ha store sko å fylle (med dette mentes at mange adoptivforeldre har ventet lenge på å få barn, og kanskje også skapt seg store forventninger og drømmer som barnet må oppfylle)
  • BUP som lavterskel konsultasjon på helsestasjon? Lavere terskel for raske råd
  • Ofte er det et behov for bare å snakke med noen som en sparringspartner, istedenfor alle skjemaene
  • Mer empati i det profesjonelle
  • Vær sensitiv overfor barnet (f.eks. når det gjelder spørsmål om bakgrunn)
  • Vær ydmyk, innrøm om du ikke kan noe
  • Forstå tilknytning
  • Gi mer kunnskap om traumer
  • Husk å ha fokus på bakgrunn/årsak, ikke bare barnets atferd
  • Hjelpeapparatet må ikke oppføre seg som om man ber om noens sparepenger
  • Mer helhetlig oversikt over hjelpeapparatet. Det virker ikke som om noen føler seg forpliktet til å vise fram hele tilbudet.
  • Når foreldre bruker tid på å fylle ut skjemaer, er det viktig at de blir lest
  • Foreldreveiledning er viktig
  • Tro på behovet for hjelp! Det er en stor byrde ikke å bli trodd. Når man ikke blir trodd av hjelpeapparatet, er det vanskelig å bli trodd av familie og venner også
  • Jobb forebyggende med følelser og sosial fungering. Viktig å sette inn ressurser tidlig for å hindre senere skjevutvikling
  • Forsøk å ha stabilitet i hjelpeapparatet (unngå utskiftninger av saksbehandlere, terapeuter o.l. i kontakten med familien)
  • Ikke prøv om og om igjen noe som ikke virker

 Eksempler på utsagn om hjelpeapparatet

  • «Det er ikke nødvendigvis barnet som har en diagnose, men situasjonen som skaper forbigående vansker»
  • «Vi blir ikke slitne av barnet, men av kontakten med hjelpeapparatet.»
  • «Behandler hadde relevante spørsmål til barnet»
  • «Behandler leste like mye ut av det barnet ikke svarte på»
  • «Terapeuten hadde tålmodighet og respekt for at barnet ikke svarte»
  • «Terapeuten lagde en omskriving av historien sammen med barnet – et eventyr om det å bli adoptert: Å bli adoptert er ikke bare å bli forlatt, men handler også om å få en ny familie.»
  • «Noen ganger forstår ikke skolen rekkevidden av vanskene fordi foreldrene jobber så hardt hjemme.» (Foreldrene blir skolens forlengede arm istedenfor å beskytte og trøste.)
  • «Det er systemene som er vanskelige, ikke barna»
  • «Skjema fylles ut gang på gang»
  • «Man er ikke vanskelig om man ikke er enig»
  • «Ikke let etter diagnoser før foreldrene har fått forklare situasjonen»
  • «Tenk at problemet er større enn det som vises»
  • «BUP var gode til å sette ord på det som var vanskelig. Masse kompetanse.»
  • «Det var fint å få avslutte samtalen på en god måte selv om det har tatt lengre tid enn en time»
  • «Vi føler at vi gikk gjennom ei papirmølle»
  • «Alle dro kjappe konklusjoner om at det gikk bra»
  • «Mange har meninger, men ikke så mange har satt seg inn i problemstillingen»
  • «Innen vi var ferdige med utredningen hadde situasjonen løst seg selv»
  • «Både kjemi og kunnskap var vesentlig»
  • «Godt å få diskutere og få råd»

 Følgende tanker kom opp når det gjelder Adopsjonsforeningenes post-adopsjonsarbeid:

  • Ha en oversikt med hvilke etater som gjør hva (kommuner er ulikt organisert, men en grovskisse kan gjøre veien lettere for familiene). Kanskje også en oversikt over viktige begrep som individuell plan, ansvarsgruppe etc. og hvilke rettigheter man har.
  • Link til f.eks. NAV, lovverk etc. på foreningenes hjemmeside om adoptivfamiliens rettigheter etter adopsjonen.
  • Et system med kontaktfamillier for de vanligste diagnosene. Det oppleves som svært tøft å stå i hverdagene for noen av disse familiene, og noen nevner derfor at det hadde vært til hjelp om man kunne få snakke med familier som har opplevd det samme, både for å få tips til veien videre, men også bare for å få prate med noen. Det kan for eksempel være familier som har fått barn med psykisk utviklingshemming eller autisme.
  • Det hadde vært nyttig med et post-adopsjonskurs. Adopsjonsforberedende kurs blir trukket fram som svært nyttig og viktig, men flere etterlyser et lignende tiltak ei stund etter hjemkomst, når man har fått føle utfordringene på kroppen.
  • Det er svært viktig at foreningene informerer godt i forkant, og at den informasjonen man får er «realistisk og jordnær» slik at man kan lettere kan se for seg hvilke utfordringer som kan komme (f.eks. hva tilknytningsvansker kan innebære i hverdagen). Dette er viktig for barnas del.

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar

Agree With Privacy Policy