​«Midt-i-mellom-menneske»?

Denne bloggposten skrev Solfrid Flateby i Kronprinsparets Fond for Stormberg tidligere denne uken. Den hadde nærmere 2.000 delinger på Facebook etter to døgn, og er lest av mange tusen.

Hva gjorde du sist du så en facebookpost eller –kommentar du reagerte på og tenkte den var nedlatende, rasistisk eller hetsende? Når var sist du gjorde noe positivt for et menneske du vet har det litt vanskeligere enn de fleste andre? Hva snakker du om rundt middagsbordet og på hvilken måte?

Mobber. Mobbeofre. De utenfor. Også alle oss andre. Vi «midt-i-mellom-menneskene».

De siste ukene har det vært kjempestort fokus på mobbing etter at VG fortalte historien om Odin (13) som tok sitt eget liv etter å ha blitt mobbet i flere år. En trist, trist historie, som har skapt et voldsomt engasjement. Det er dessverre ingen nyhet at det mobbes. Det skjer også i arbeidslivet. Og det er mer…

Flere organisasjoner bruker øvelser hvor man sitter underveis med slik «grue-seg-til-klump» i magen. Så snakkes det om de barna som har den klumpen i magen når de går til skolen. Hver dag. Samtidig vet vi, gjennom våre prosjekter, at det også er mange som har en stor klump i magen når de går hjem på fredagene eller det er skoleferie.

I barnehagen, skolen, arbeidslivet, på nett og i hverdagslivet: Ensomhet. Utenforskap. Mobbing.

Hvem er midt-i-mellom-mennesket? Er det deg? ROBUST. Smak på ordet. «En som tåler mye». Hvor robust er du? Robust nok til å ta i et lite tak?

Midt-i-mellom-mennesker er en stor gruppe. Det er alle oss som ikke mobber, ikke blir mobbet og ikke føler «utenforskap» (annet enn kanskje en sjelden gang). Du som kanskje vet eller ikke vet, ser eller ikke ser, at ting skjer. Du er ikke i de mest utsatte gruppene. Du er faktisk midt i mellom. Du er et midt-i-mellom-menneske.

Hvem tar til motmæle?

Hvor mange ganger har du sett en tweet eller facebookpost du har reagert på og tenkt at den er nedlatende, rasistisk eller hetsende (#nettroll)? Hva gjør du da? Scroller du videre eller tar du til motmæle? De fleste av oss vet hva som skjer hvis man tar til motmæle. Da er man selv «neste offer». Men hva mener vi skjer hvis vi ikke tar til motmæle? Hva om flere av oss hadde tatt mer til motmæle, grepet oftere inn, sagt fra, stått opp for de som utsettes for hetsen?

Mange har stor frykt for ikke å bli likt, for å bli avvist eller være «annerledes». Det er menneskelig. Frykten er ofte enda større hos ungdom, fordi man ikke har like etablerte forhold til andre som mange voksne har; trygge relasjoner over lang tid.

Vi voksne er forbilder i kraft av at vi er voksne. Barn ser instinktivt opp til voksne og lærer av alt vi gjør. Tar vi til motmæle, vil de unge se det. Gjør vi det ikke, er lærdommen at vi stilltiende aksepterer det som skjer. Det er læring og effekt.

Frykten bør aldri vinne over motet til å si ifra, være rause og ta vare på hverandre.

En fyr som ofte gir ros, komplimenter og oppmuntring i sosiale media, og som kan mer om sosiale medier enn de fleste, er Hans-Petter Nygård-Hansen (www.hanspetter.info)
- Nettrollene går sjelden til angrep på saker alene, noe som gjør det ekstra vanskelig for mange å tørre og delta. Derfor laget jeg en egen gruppe for å få flere til å gå sammen inn i debatter som var i ferd med å spore av og oppfordre til moderasjon. Flere sammen mot nettroll. Facebook-gruppen er ikke aktiv lenger, men intensjonen lever videre, og flere av oss er fortsatt aktive og maner til moderasjon så ofte vi kan. Det er viktig å tro at det vi bidrar med hjelper, og viktigst av alt er å aldri gi opp.

Hvem bryr seg?

I tv-programmet «Hvem bryr seg?» på TV2 brukers det skjult kamera for å teste hvem som bryr seg. I et samfunn som har alt, forventer vi kanskje at det offentlige, politiet, helsevesen eller noen tar tak. Mange griper ikke inn.

Hva er våre grunner til å ikke gripe inn, sier ifra eller inkluderer? Er grunnene for å gjøre det kanskje enda viktigere? Hvis du griper inn og blir selv et «offer», er du kanskje allikevel robust nok til det.

- Vi vet at det kan være perioder i ungdomstida hvor ting blir vanskelige, og vi er vant til å kunne snakke om alle sånne ting. Ingen ting er dumme eller for vanskelige, sier Ingebjørg Mæland i Arbeidsinstituttet i Buskerud til ungdommene som kommer dit (www.arbeidsinstituttet.no).

Det å være tydelig på verdiene man står for, hva man tolererer og ikke tolererer gir trygghet og forutsigbarhet – og gir avgjørende læring. Forbildeadferd.

Ikke involvert. Ikke sett.

Elever alene. Friminutt etter friminutt. På arbeidsplassen: De som ikke blir invitert med på kaffepause, til lunsjen eller har kolleger som slår av en prat.
- Alle trenger å bli sett og anerkjent. Vi må gå fra holdning til handling, sier Kristin Oudmayer fra www.UNICEF.no når hun snakker om mobbing.

Ofte føles det utfordrende og problematisk å snakke med eller invitere med mennesker man ikke automatisk har «god flyt med». Praten går trått, man fomler litt, det føles unaturlig. Spørsmålet er om verdien og effekten av det du forsøker er høyere enn «kostnaden». Kanskje er du robust nok til det. Rause, inkluderende mennesker ser andre og tar ansvar. For seg selv og for andre.

«Takk for muligheten som har fått meg til å glede meg over å gå på skolen igjen. Jeg er aldri alene i friminuttene lenger» (Espen, 13 år, elev på Trivselslederskole, www.trivselsleder.no)

- Vi i Pøbelprosjektet vil at ungdommene skal vite at de er gode nok; «Eg e’ go’ nok!», sier Eddi Eidsvåg, pøbelideolog (www.pobleprosjektet.no).

«Å gi ros og positiv oppmerksomhet er den beste måten å få folk til å føle seg betydningsfulle på. Ros, et smil, et vink, et hei, gir signal om at man er akseptert. Nesten ingenting skaper så mye motivasjon, glede, inspirasjon, selvtillit og tilfredsstillelse som å høre at du er flink, betyr noe og kan noe» (Boka «Mot til å leve» av Atle Vårvik).

Fremsnakking

I 2010 brukte Kronprins Haakon ordet «fremsnakking». Det var reklamemannen Svein Spjelkavik som hadde funnet opp ordet og noen ‘enkler regler’: Snakk positivt om mennesker som ikke er til stede, bestreb deg etter å si minst en positiv ting om et menneske hver dag, har du ikke noe positivt å si om en person, så la være å si noe. La være å kritisere, baksnakke eller spre rykter.

Ved lunsj- eller middagsbordet har man to valg for samtalen: Snakke positivt om hendelser, mennesker og situasjoner. Muligheter og løsninger. Eller motsatt. Vi er veivisere for unge mennesker. Snakker du raust, varmt og pent om andre mennesker, kolleger og familie? Hva blir effekten? «Vi voksne må kaste ut noen tydelige markeringsbøyer og hjelpe de unge med kjøreregler for sosialt liv» (Tvinnereim og Klyve i boka «Speilbilder»). Det handler om to ting: Fokus og vaner. Begge deler kan endres. Dine også.

Hvis du er et «midt-i-mellom-menneske», så spør deg selv litt oftere:

- Hva gjør jeg for at de rundt meg skal føle seg virkelig verdifulle?
- Hva gjør jeg for at de rundt meg skal få økt troen på seg selv og se egne styrker?
- Hva gjør jeg når jeg ser at urett blir begått?

Deretter skal du spørre deg selv …

Kan jeg gjøre mer? Gjøre noe annerledes? Vi tror svaret er JA for de fleste av oss. Litt mer. Av alt det gode. Det forbilledlige. Fra alle oss «midt-i-mellom-menneskene». Summen kan bli større enn vi tror.

Kronprinsparets Fond jobber for å styrke norsk ungdom, slik at alle kan føle tilhørighet og delta. Vi samarbeider med utvalgte prosjekter over lang tid; Pøbelprosjektet, Trivselsleder, Arbeidsinstituttet i Buskerud og Kjør for livet. www.kronprinsparetsfond.no.

Solfrid Flateby, Kronprinsparets Fond,