Adoptivforeldre bør få mer støtte

Fra 2007 har jeg forsket på et utvalg adoptivfamilier, og resultatene viser at foreldrene gjør en veldig god jobb. Likevel mener jeg at adoptivforeldre bør få mer støtte i den første tiden sammen med barna.

Tekst: Monica Dalen, professor ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo

Foto: Universitetet i Oslo

Barn som adopteres fra utlandet, har en spesiell bakgrunn. De fleste av dem har tilbrakt første levetid på institusjon, og det er en kjensgjerning at mange ikke har fått dekket sine behov for trygg omsorg og fysisk stimulering. Mange utenlandsadopterte barn vil derfor komme til sine nye familier med problematiske pre-adopsjonserfaringer. Ved adopsjon vil barna i tillegg gjennomleve en omstillingsprosess som betyr skifte av omsorgspersoner og miljø.

Etter at barna er kommet til sine nye familier, finnes det få tiltak som kan hjelpe adoptivforeldrene i den første tiden slik at samspill- og tilknytningsprosessen så tidlig som mulig kommer inn i gode spor. Resultatene av undersøkelsen «Utenlandsadopterte barns tidlige utvikling i sine nye familier» som ble fremlagt høsten 2013, tilsier at denne prosessen er krevende både for barna og foreldrene. Selv om adoptivforeldre til en viss grad er kvalitetssikret, er dette ingen garanti for at alle mestrer barnas følelsesreaksjoner på en god måte. Adoptivforeldre må være mer sensitive og lydhøre enn biologiske foreldre, og yte en ekstra innsats når de skal inngå i samspill med barn som har mye tung bagasje med seg, og som kan by på store utfordringer i den første tiden.

Behov for støtte

Det er derfor av stor betydning at foreldrene får støtte og hjelp i denne første tiden, slik at grunnlaget for en trygg tilknytning blir best mulig. En mulig måte å gjøre dette på er å styrke den offentlige post-adopsjonsoppfølgingen av adoptivfamilier, slik man har gjort i Danmark. Ellers vil jeg varmt anbefale at adoptivforeldre benytter seg av nettverk og ressurspersoner de har i sin egen adopsjonsforening, eller av andre hjelpeinstanser med god kompetanse på adopsjon. Dersom det legges et godt arbeid i etableringen av den første samspillsprosessen, vil dette kunne virke forebyggende i et senere livsløpsperspektiv.

Undersøkelsen viste videre at adoptivbarna som inngikk i undersøkelsen, lå etter norskfødte barn i kommunikasjon og prososiale ferdigheter i de første leveårene. Dette kan være signaler på at barna trenger spesiell oppmerksomhet og oppmuntring på disse områdene. Grunnlaget for utvikling av gode kommunikative og sosiale ferdigheter legges på et tidlig tidspunkt i et barns liv, og igjen vil jeg understreke viktigheten av at barna får oppleve et godt samspill med stabile og trygge omsorgspersoner (Vonheim, K., 2013). Det er derfor viktig at de nye omsorgspersonene er forberedt på adoptivbarnas spesielle situasjon, og hvilken atferd og reaksjoner de vil møte hos barnet. Dette forsøker en å imøtekomme gjennom godkjenningsprosedyrer av vordende adoptivforeldre og ved tilbud om adopsjonsforberedende kurs.

Optimistiske funn

Ellers viser undersøkelsen at de utenlandsadopterte barna ligger etter i grovmotorisk utvikling ved ankomsten til Norge, sammenholdt med etnisk norskfødte barn. Det gjorde de også ved 24 måneders alder. Fra 36 måneder nærmer adoptivbarna seg de norskfødte barna i grovmotorisk utvikling. Ellers er det ikke vesentlige forskjeller mellom adoptivbarna og de norskfødte barnas utvikling på områdene temperament og utfordrende atferd. Forskjellene er heller ikke store på områdene sosial kompetanse og psykisk helse. Adoptivbarna skårer imidlertid noe høyere på utagerende atferd.

De overordnede resultatene viser at på tross av en vanskelig start i livet, utvikler de utenlandsadopterte barna seg fint og nærmer seg norskfødte barns utvikling på de fleste områder. Dette er optimistiske funn og gode tilbakemeldinger til adoptivfamilier, norske myndigheter, hjelpeorganisasjoner og ikke minst til landene barna adopteres fra. Det er imidlertid viktig å påpeke at adoptivbarna i undersøkelsen utgjør en lite sårbar gruppe sammenholdt med utenlandsadopterte generelt.

Ingen over to år

Samtlige barn som inngår i prosjektet var under 24 måneder da de kom til Norge, og halvparten var rundt tolv måneder. De fleste av barna var adoptert fra Kina, Sør-Korea, Colombia, Sør-Afrika og Etiopia. Utvalget av adoptivbarn er imidlertid representativt for barn som ble adoptert til Norge i årene 2007 og 2008. Det inngår ingen barn med adopsjonsalder over to år, ingen barn fra Øst-Europa eller Russland, og ingen av barna var en del av en søskengruppe ved ankomsten eller hadde uttalte funksjonshemninger. Forskning har vist at nettopp slike karakteristika har innvirkning på utfallet av utviklingsforløpet (McGuinnes & Pollansch, 2000; Rosnati, Montirosso, & Barni, 2008; Rutter et al., 2010).

Forskningsprosjektet er gjennomført ved Institutt for spesialpedagogikk (Universitetet i Oslo) med undertegnede som prosjektleder, og har hatt økonomisk støtte fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Prosjektet startet opp i 2007 og 119 utenlandsadopterte barn er fulgt opp fra de kom til Norge frem til fylte fire år. Dette longitudinelle forskningsprosjektet ble gjennomført parallelt med en større studie ved Atferdssenteret i Oslo hvor en har fulgt opp etnisk norskfødte barn i samme tidsperiode. Dette gir unike muligheter til å sammenholde adoptivbarn og norskfødte barns utvikling i tidlige leveår. Prosjektet vil fortsette frem til barna avslutter tredje klasse.

Resultatene bygger på personlige intervjuer med foreldre som har vurdert barnas utvikling på områdene nevnt ovenfor ved følgende alderstidspunkter: kort tid etter at barnet kom til Norge (rundt tolv måneder), ved 24, 36 og 48 måneder.

Adoptivforeldre er mer tilfredse

Rapporten fra prosjektet inneholder også noen sammenlikninger mellom biologiske foreldre og adoptivforeldre. Både mor og far i adoptivfamiliene er nærmere ti år eldre enn foreldrene til de norskfødte barna. De er alle gift og har et mer stabilt parforhold sammenholdt med de biologiske foreldrene. Adoptivforeldrene gir også uttrykk for å ha noe bedre psykisk helse og er mer tilfreds i livet. Disse forholdene kan ha sammenheng med at adoptivforeldre har en lang fortid sammen, ofte preget av ufrivillig barnløshet som de gjennom adopsjonen har funnet en løsning på. Alle har dessuten vært igjennom en godkjenningsprosedyre før de kan adoptere et barn.

Adoptivfamilier skulle derfor ha gode forutsetninger for å tilby barna trygge og stimulerende oppvekstmiljøer. Dette er nok medvirkende faktorer til at adoptivbarna hovedsakelig har hatt en positiv utvikling etter at de er kommet til sine nye familier.

Referanse: Dalen, M. (2013). Utenlandsadopterte barns tidlige utvikling i sine nye familier. Rapport fra et longitudinelt forskningsprosjekt. Akademika Forlag.

(Artikkelen har stått på trykk i Adopsjonsforums medlemsblad i juni (nr. 3 / 2014).